Det er et sug i omslagsbildet på Kjersti Viks (f. 1974) debutroman «Mandø».
Fotografiet viser en smal grusvei halvveis dekket av vann i et flatt havlandskap. Horisonten er vid, himmelen høy og blikket ledes utenfra og innover mot fastlandet. Havet flør og skiller øy fra land. Eller det fell, trekker seg tilbake? Sånn sett er bildet er tvetydig og speiler et sentralt tema i denne sanselige debuten som handler om å teste egne grenser. Prøve ut og trekke seg tilbake.
En vennegjeng, fire jenter og tre gutter har leid seg inn for høstferien på danske Mandø;
«... en gudsforlatt liten øy uti Vadehavet. De har en kirke, noen gårdsbruk og fem milliarder vadefugler der ute, og ellers fint lite. Fremdeles finnes noen håndfuller fastboende på øyen, hvilket er ganske ubegripelig.»
En smal vei, låningsveien, forbinder øyen med Jylland kun når det er fjære sjø. Slik styrer elementene personenes gjøren og laden og tilsynelatende skjer det ellers ingenting av interesse. De tre parene - og Maja, femtehjul på vognen, drikker, spiller kort, småkrangler, elsker, kiter og kjeder seg. Deres motstykke er Claus, en ung, gudfryktig, fastboende gutt som er alene hjemme på øyen. Claus studerer fuglene og den nyankomne Maja, med samme lidenskapelige interesse.
I en blanding av kjedsomhet og spenningssøken utfordrer de tilreisende skjebnen og hverandre ved å se hvem som tør vandre lengst utover det tørrlagte Vadehavet. En russisk rulett med tidevannet - og livet er innsatsen. Et farlig spill der følelsene også flør og faller. Forfatteren turnerer fortellerstemmen mellom de 8 ungdommene på øyen i en rekke monologer, mens innehaver av Brugsen og Mandøs selvoppnevnte turistkontor, kjøpmann Gregersen, har rollen som den oppklarende og allvitende forteller.
I et konkret, vakkert skildrende språk, en veksling mellom sommergjestenes dagligtale og Claus' mer høystemte prosa, skapes en suggererende stemning der personenes følelsesliv både følger og går på tvers av tidevannets bevegelser. Her er samspill og dissonans mellom mennesket og maktene. Natur og følelser. Store ord, men det er både sug og storhet i denne lille prunkløse romanen.
ANNE SCHÄFFER
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
