Tvetydig om løgn og sannhet

PAUL AUSTERS tolvte roman på norsk er umiskjennelig austersk i måten forfatteren leker med romanformens sjangerkonvensjoner. Det typiske austerske romanuniverset tilbyr ofte fortellerinstanser som innbyrdes motsier hverandre. Konsekvensen er at det slett ikke er sikkert hva som skjer, hvorfor det skjer, og hvem som er romanenes mest troverdige forteller. Austers romaner kan rubriseres som metafiksjon, altså bøker som tematiserer sin egen status som fiksjon. Noen ganger på en fiks og overflatisk måte, andre ganger ledsaget av mer eksistensielle spørsmål som fortellingers evne til å skape orden og sammenheng i en ellers kaotisk verden, styrt av tilfeldigheter.

«Usynlig» består av fire deler som baserer seg på karakteren Adam Walkers memoarer fra 1967. Romanens nåtid er 2007, og her fører forfatteren Jim ordet. Han har fått tilsendt memoarene av Walker, som nå er dødssyk. Jim hjelper Walker med å skrive ferdig memoarene, og leseren får et innblikk i prosessen med å bearbeide tilsynelatende fakta til en lesbar tekst. Romanen veksler mellom å gjengi memoarene og Jims refleksjoner rundt dem. Dette skaper etter hvert usikkerhet rundt memoarenes sannhetsgehalt og Walkers pålitelighet som forteller. Upålitelighet er i det hele tatt et gjennomgående trekk ved «Usynlig».

ADAMS MEMOARER fra 1967 begynner med hans liv som ung student, da han treffer på den aparte professor Born, et bekjentskap som får fatale konsekvenser. Det skjer et drap, Walker drar til Paris, blir utsatt for en setup, returnerer til USA og lever resten av livet som en rettskaffen jurist.

I tillegg til å berette om den underlige affæren med professor Born, beskriver Adam et incestuøst forhold til den eldre søsteren Gwyn som utspiller seg om sommeren samme år. Forholdet er muligens oppdiktet, men det kan like gjerne være sant i et oppdiktet romanunivers.

Kort sagt, så vet man ikke helt hva man skal tro om de tildragelser det her berettes om, og etter endt lesning sitter man med en underlig følelse av at hele romanen er noe annet enn hva den gir seg ut for.

NÅR BRIKKENE ikke alltid faller like godt på plass, skyldes det den røverhistorien som bygges rundt professor Born. Auster låner grep fra den kalde krigens mange spionthrillere og utstyrer Bertrand Born med sjablongaktige skurkefakter. Born forherliger krig og kamp, og mener blant annet at «krig er det reneste uttrykk for menneskets sjel». Professoren gir romanen en politisk dimensjon, som ikke utvikles i nevneverdig grad. Som skurk fremstår Born som usedvanlig lite sofistikert der han planter bevismateriale, gneldrer frem drapstrusler, og ellers ter seg som en tufs. Dramatikken i «Usynlig» blir for overflatisk etter min smak, men felles for alle karakterene er hvordan begjær utgjør en fundamental drivkraft for deres gjøren og laden. Leseren slipper heller ikke unna sitt begjær etter en avklaring, det er det som driver lesingen fremover.

I sine siste romaner har Auster hatt en tendens til å gå på autopilot. «Usynlig» er i så måte et løft, selv om den ikke når opp til nivået til hans tidligste romaner. Metafiksjonsgrepet som på 80-tallet var nytt, er siden blitt så integrert i litteraturen at det ikke lenger har samme friskhet.

^{GRO JØRSTAD NILSEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.