Kristina Leganger Iversen debuterer med en diktsamling som hviler på sammenstillingen av to språk: kjærlighetens og medisinens.
Til grunn for diktene i denne samlingen ligger et enkelt narrativ: Et kjærestepar skal på badetur, men blir på veien utsatt for en bilulykke. Jeget, som er en kvinne, overlever, mens duet, som er en mann, dør. Dette gir anledning til poetiske meditasjoner over liv og død, særlig forholdet mellom kroppen som materie og kroppen som sete for det åndelige.
Tittelen "Hjartemekanikk" henspiller på denne dualiteten: På den ene siden er hjertet et organ, en blodpumpe, mens det på den andre er en metafor for menneskets mest verdifulle egenskaper: evnen til å elske og å bli elsket: "heilt frå vi er små/ har vi teikna hjartet/ med bokstavar inni og under gjennombora av pil". Og det har vi gjort fordi hjertet er et universelt symbol for kjærligheten. Men jeget er medisinerstudent og henter deler av språket sitt fra faglektyren. Der ser det hele annerledes ut. En lege kan for eksempel demontere hjertet: "[han] koplar (…) aorta av, kroppen inn på hjarte-lungemaskin/ alle blodårene/ inn til hjartet er kutta av".
Diktene sammenstiller altså to ulike diskurser, som har hver sin betraktningsmåte: I den ene betraktes kroppen med en elskendes blikk, i den andre med anatomens. Jeget inntar begge disse perspektivene, og veksler mellom å lete etter liv i den døde kroppen, og etter døden i den levende.
Tematisk sett er dette et rikt felt, som også tidligere har vært gjenstand for poetisk behandling. For bare å nevne to berømte eksempler: Henrik Wergelands "Pigen paa Anatomikammeret" (1837), hvor gjenkjennelsen av den døde gatepiken forstyrrer patologens kaldt observerende blikk, og Gottfried Benns for datidens publikum sjokkerende diktsamling "Morgue" (1912), som finner uante reservoarer av sanselig poesi i lemlestede kropper. Leganger innlater seg ikke på noen dialog med denne tradisjonen, noe samlingen hennes etter mitt syn lider under. Da kan man naturligvis spørre: Kan man forlange en slik poetisk dialog av en debutant i våre dager? Går det ikke an å skrive dikt uavhengig av tradisjonen? Dette er en diskusjon som dessverre ikke kan føres her, men mitt foreløpige svar er ja – og nei.
Er du enig med vår anmelder?
