«Tore på sporet» i romanform

Ruth Lillegraven høstet begeistring for debutarbeidet «Store stygge dikt» i 2005. Siden den gang har hun blitt ansatt i Samferdselsdepertamentet som taleskriver for Magnhild Meltveit Kleppa .

STORPOLITIKKEN spiller da også en betydelig rolle i vestlendingens første roman, «Mellom oss». Spørsmålet er bare om det geografiske og politiske kartet blir for utdatert til at det ender opp som god romankunst.

Simon og Garfunkels velkjente sang «The sound of silence» går som et lydspor gjennom romanen, og nevnes flere ganger. Musikkvalget er neppe tilfeldig, for en hovedtematikk er tausheten som kan prege selv de mest intime relasjoner, og ikke minst hemmelighetene som fins i enhver dysfunksjonell familie, og som etter hvert må opp fra havets overflate mens bølgene fråder, til vi igjen kan få forsoning.

Slik sett er Lillegravens roman komponert over en relativt tradisjonell lest. Propellen i handlingen er fader Sveins forsvinningsnummer, og hvordan det har satt spor i hans utvidede familie: foreldrene, den etterlatte kjæresten og ikke minst datteren Tonje. For hvordan blir man et harmonisk hele når ens røtter er til dels ukjente? Det synger litt av «Tore på sporet» sin kjenningsmelodi her. Gå tilbake til røttene, og du vil (muligens) finne fred.

ROMANENS STYRKE er komposisjonen. Som i en tidskarusell dras leseren av gårde til Chile på syttitallet (dit Svein dro), til Tyskland under annen verdenskrig, og frem og tilbake til et gjenkjennelig Oslo på 2000-tallet. Beretningen glir sømløst gjennom ulike perspektivskifter, og innenfor romanens syklus får vi også skildringen av en livssyklus, bestefar Jakob som sovner inn. Dette er kunstnerisk godt løst, og formmessig flørter Lillegraven her fint med Jon Fosse. Også språklig er det grunn til å hedre Lillegraven, det håndverksmessige ved romanen er godt ivaretatt, og fortellerteknikken laudabel.

LIKEVEL velger jeg ikke å heise flagget for Lillegravens romandebut. Det er det to grunner til. For det første har hun en tendens til å henfalle til melodrama. Den farløse Tonje lever et dobbeltliv - som prostituert. Hennes senere, tilfeldige møte med en tidligere kunde kvalifiserer mest som husmorporno light, og ikke som innsiktsfullt romanstoff. Melodramatikken blir også forsterket av et noe uttømt motiv innenfor norsk samtidslitteratur - det vi ikke vet om hverandre: «nokre rom kan vi aldri lyse opp, same kor mykje vi prøver». Til slutt blir også denne kroniske tausheten en form for klisjé, blant annet representert ved krigsveteranen, Tonjes bestefar, som ikke vil prate om hendelsene.

Kanskje kan vi ikke forvente modernistiske innsikter av en norsk samtidsroman, men jeg har til slutt problemer med å forsere den ideologiske bærebjelken her. Om romanen er et godt håndverk, fastholder den samtidig et gammeldags og noe utdatert syn på identitet som noe fastfrosset. Konflikten ligger i det vi ikke vet om den andre, samt i det vi skjuler om oss selv, og forsoning kommer når Sannheten legges på bordet og man vet litt mer om, og kan forsone seg med, sin fortid - og dermed igjen bli harmoniske, hele mennesker.

Nå er romanen litt mer hemmelighetsfull enn som så, men jeg synes likevel den er for oversiktlig og lineær til at den sier noe nytt eller innsiktsfullt om mysteriet mennesket.

^{SILJE STAVRUM NOREVIK}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.