Dramatikeren Arne Lygre debuterte som roman-forfatter i 2006 med verket «Et siste ansikt», en eksperimentell og svært god roman om det siste holocaustvitnet. Dessverre når hans andreroman ikke opp til disse høyder. I boken møter vi fire karakterer som alle utforsker homofil kjærlighet, og også konfronteres med lengsel, begjær og ensomhet. En navnløs (og nærmest mystisk allvitende) jeg-forteller står i sentrum for begivenhetene, han er gift, men lever et dobbeltliv hvor han dyrker et forhold til bokens eneste reelt navngitte person, Aksel Brenne. «(...) dette møtet, et av hans siste møter med et annet menneske. Han vet ikke selv at det er så få gjenstående, men det er det. Det er dette og siden noen andre og så er det over. Dersom han hadde hatt denne kunnskapen, ville han kanskje forsøkt å treffe flere mennesker i tiden han hadde igjen, men ikke nødvendigvis, kanskje han isteden ville forsøkt å unngå de fleste av dem, folk reagerer så forskjellig stilt overfor viten om egen død.»
I et nyere intervju har forfatteren selv sagt at han søker et lavmælt språk som trekker det litterære universet bort fra det realistiske. Dette er en ambisjon som virker passende for romanen «Et siste ansikt», men i «Min døde mann» opplever jeg at den lytefrie prosaen glir for lett, den er motstandsløs, og dermed behagelig, men forringer samtidig leseropplevelsen ved at karakterene glir så umerkelig forbi at man knapt fester seg ved dem. De får en slags skyggefull eksistens, et grep som forsterkes av det teatralske dialogoppsettet (samtaler er satt opp som dialog i et teaterstykke), men istedenfor å skape et slags mystisk litterært univers, fjerner det meg som leser fra boken. Det formmessige er elegant, språket rytmisk, men karakterene så blasse som personer man glir forbi på et kjøpesenter.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
