Solid og uanstrengt

Jennifer Egan eier deg fra første sekund i åpningen som introduserer oss for 35 år gamle (på papiret 28) Sasha, hos terapeuten for å snakke om kleptomanien sin. Hun har en god jobb, assistent for musikkbransjenestor Bennie. Begrunnelsen hennes for de små tyveriene er følelsen av frihet de gir, et uttrykk for individualitet. Objektene hun tar fra andre får også en egen, symbolsk kraft for henne: "Sasha kjente hvordan hun omsluttet gjenstanden i ett eneste vidåpent svelg av begjær; hun måtte holde skrutrekkeren i hendene, bare en liten stund". Den korte historien om Sashas mislykkede date (inkludert et tyveri) er anslaget i romanen, og gjør deg grådig etter å høre mer om henne. Men boken utvider fokuset, og neste gang vi møter Sasha er hun kun en biperson i noen andres fortelling.

Noe som gjentar seg, siden hvert av de tretten kapitlene i "Bølle på døra" er selvstendige verk i seg selv, men også inngår i en helhet. Ikke ulikt flettverksfilmer som "Short Cuts", "Magnolia", og "Happiness". Karakterene gjør gjesteopptredener i hverandres historier, mens Egan skifter mellom første-, andre- og tredjepersonsperspektiv.

Også sjangermessig gjør Egan radikale krumspring; en av historiene parodierer det "hippe" magasinportrettet hvor journalisten gjør seg selv til hovedperson. Et annet kapittel, 75-sider langt, er skrevet i Power Point, Sashas datter Allison velger i en nær fremtid å føre dagboken si i vår tids mest forhatte presentasjonsverktøy. Det forunderlige med disse grepene er hvor effektive de er, hvor lite gimmicky de føles. Egan skriver om Sashas lett autistiske brors fascinasjon for pausene i enkelte rock 'n' roll-sanger, og beskriver familielivet på et rørende vis – med Microsoft Smart Art som hjelpemiddel.

Sasha er den mest sentrale karakteren i Egans kritikerroste roman, sammen med musikkprodusenten Bennie, og det er betegnende for boken at de kjenner hverandre veldig godt, men samtidig ikke i det hele tatt. Begge har levd gjennom en rekke scenarier som har formet dem, og i møtepunktet (den perioden Sasha er Bennies assistent) er de begge kun ett av de forskjellige menneskene de skal være i løpet av livet.

Historiene spenner over 40–50 år, og serveres ikke kronologisk. Tidssprangene er ikke der for å forvirre, men for å berike opplevelsen. I stedet for en serie desorienterende brudd, oppleves sekvensen som en flyt av hendelser knyttet sammen på tvers av tiden.

En roman som denne kan lett virke konstruert, man forestiller seg en forfatter omgitt av plansjer med tidslinjer og bunker av detaljerte jukselapper, men Egan får alt til å virke uanstrengt. Hver nye historie, hvert nye perspektivvalg, hvert toneskift, hver nye stemme overrasker og imponerer.

Bokens svakeste kapittel er dessverre også slutten. Et scenario som fabler med fremtidens markedsføringsstrategier; babyer som toneangivende "pekere" for hva som kommer til å slå an, og minimalisert SMS-språk. Ikke ulikt landsmannen Gary Shteyngarts "Super Sad True Love Story", som også mislyktes i å si noe oppsiktsvekkende om fremtiden, annet enn å overdrive en tendens som for oss allerede er datert (bloggkatastrofer og knapt SMS-språk er mer 2006 enn 2012).

Tittelen kommer fra et spørsmål en av karakterene stiller, om du skal la tiden bølle deg rundt. Jennifer Egan trenger ikke bekymre seg, ettersom hun mestrer tidslinjer og karakterer med uanstrengt letthet, og leverer en solid og medrivende bok.