Sarkastisk sivilisasjonskritikk

Michel Houellebecq har i årenes løp fått status som fransk litteraturs «enfant terrible», med provoserende uttalelser i intervjuer og rå og utilslørt sivilisasjonskritikk i romanene sine. Den røde tråden fra debutromanen «Utvidelse av kampsonen» til den femte og foreløpig siste romanen «Muligheten av en øy» er en kritikk av det moderne samfunnets forflatning av grunnleggende menneskelighet. Frihet er blitt en illusjon, seksualitet og religion er blitt varer, moralske normer har forvitret til ren stimulans. Forfatteren fremstår muligens som nihilist, men ser ikke på tilværelsen som fullstendig meningsløs. Snarere er dette en politisk motivert nihilisme, som kjennetegnes ved at den retter kritikk mot totalitære tendenser i ethvert samfunn.

I vår tid dreier det seg om å gjøre opprør mot det altomgripende forbrukersamfunnet, men Houellebecq har også kommet med utfall mot islam i de siste årene, og blir beskyldt for å lefle med den ekstreme høyresiden. Dette er med andre ord en forfatter som blir tatt på alvor, noe som fremfor alt er et tegn på at han har noe vesentlig å meddele. Så også i denne miniromanen, «Lanzarote», som ble utgitt i Frankrike i år 2000. Ved første øyekast kan boken virke som en lettbent harselas over pakketurismens elendighet. Men romanen tar også tidsånden på pulsen, slik den kommer til syne på øyen Lanzarote i januar 2000.

Vår mann har ingen store planer med turen, bortsett fra et lønnlig håp om å få litt kjønnslig omgang. Øya Lanzarote fremstilles i så måte som en slags katastrofal anti-ferieøy. Landskapet er goldt og øde, turistattraksjonene mer eller mindre enn vits. Når det gjelder turistatferd, så har jeg-fortelleren noen vittige karakteristikker av forskjeller og likheter mellom ferierende europeere. Spesielt tyskere, englendere og franskmenn får gjennomgå. Folk med erfaring fra turistlivet vil se at Houellebecq treffer godt med sine infame karakteristikker, spesielt av sine landsmenn, de forfinede franskmennene.

Etter hvert finner jeg-fortelleren ut at han må få seg noen venner og innynder seg hos de tyske lesbeparet Pam og Barbara. Trekløveret utvides til et firkløver med den belgiske politimannen Rudi, og gjengen farter rundt på øyen og driver seksuell akrobatikk i strandkanten og på hotellrom. Bortsett fra Rudi da, han er nyskilt og dyster til sinns, fordi hans marokkanske kone har konvertert til islam og returnert til hjemlandet med ungene.

Det er gjennom Rudi at «Lanzarote» forvandles fra en harselas over pakketurens elendighet til å bli mer generell sivilisasjonskritikk. Med bred og overdreven pensel blir Rudi en representant for mennesker som mangler mål og mening ved tilværelsen. Dermed blir han et lett bytte for religiøst visvas, i boken representert ved den lugubre sekten azraelerne, som minner sterkt om scientologene. «Lanzarote» er et godt utgangspunkt for å gjøre seg kjent med Houellebecqs omstridte forfatterskap, og Tomas Lundbo har konvertert den sarkastiske tonen og de mange spissformuleringene til spenstig norsk.

^{Gro Jørstad Nilsen}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.