Halfdan W. Freihow
Målt etter den massive oppmerksomheten litteraturfeltet får i norsk offentlighet, er det kanskje på høy tid med en innsideberetning fra forlagskorridorene. Halfdan W. Freihows bidrag drar tunge veksler på underholdningsromanen, rent bortsett fra at han legger imponerende mye arbeid ned i å blankpusse de språklige byggeklossene. Å lese hans håndsydde, smakfulle setninger er en udelt nytelse som lenge skygger for skavanker ved andre sider av det litterære reisverket. Det er en klassisk høk over høk-historie som rulles opp, der spørsmålet om hvem som svindler hvem viser seg å være mindre viktig enn det å ta vare på livets ubetinget sanne verdier, jevnfør den spissfindige tittelen som Freihow bruker for hva den er verdt.
I knivingen mellom to Oslo-forlag, adskilt av Knut Hamsuns plass (!) (for innvidde; Aschehoug og Gyldendal i lett forkledning), står far mot datter, med en suksessrik, men ubehjelpelig kvinnelig krimforfatter som bevisst og godt betalt kasteball, og med den morfinmisbrukende og i praksis romanskrivende forlagsredaktøren hennes plassert i en litt mer utsatt posisjon. Maktkampen baller på seg da den ene parten, Rita Guldberg, tar et tilsynelatende dumsnilt gudsord fra landet inn under sine streberske vinger, døper ham om fra det Senterparti-trauste Odd Reidar Steinsvik til det hardtslående Axel Bull, og begynner brandingen av en litterær merkevare som skal blåse salgskurvene til himmels.
Men Steinsvik/Bull er av det utkrøpne slaget bak all tilforlateligheten, og ser sitt snitt til å slå den tvers igjennom kynisk tenkende forlagsverdenen (hvori opptatt medieverdenen) med dens egne våpen, i det pirrende skjæringsfeltet mellom virkelighetsnær fiksjon og mystifiserende dokumentarisme. Den eneste som ikke går på limpinnen er moren, for hun er av den gamle, prinsipielle skolen for hvem sannheten ikke er til salgs. Den poetisk følelsesbejaende prologen og epilogen som blir henne til del, er lite kompatibel både med de uhøytidelige, sjablonmessige personskildringene og en godmodig, velmenende fortellertone som punkterer storparten av tekstens iboende farligheter. Det er som om Freihow har kommet i skade for å ta en Grosvold: Her skal det på død og liv koses, også når alt ligger til rette for en kalddusj.
PÅL GERHARD OLSEN
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
