Rapport fra helvete

Den prisbelønte og erfarne journalisten Kjetil Stormark har gjort et journalistisk stunt det står respekt av. Han har gjennomført mer enn 120 grundige intervjuer med ofre i regjeringskvartalet og på Utøya, med pårørende, redningspersonell, politifolk og ansatte i Forsvaret, byråkrater, politikere og mange andre. Med på laget har forfatteren hatt to researchere og åtte hjelpere til å skrive ut intervjuene.

Stormark skriver godt om det ubeskrivelige. Dramatikken er sobert og nøyaktig nedtegnet. Detaljene er uhyggelige i all sin gru. Det er som å lese en ondskapens loggbok. Titlene taler: «Døden kommer sjøveien», «Massakren ved pumpehuset», «Håp blir til fortvilelse».

Historien er konsekvent fortalt i scener: «Klokken er 15.17 når Pål Henry Olsen får øye på politimannen …» «Jeg så akkurat en bevæpnet politimann med hjelm og visir og greier som gikk forbi her,» sier en av brannkonstablene …» I høyblokka går to mennesker inn i heisen samtidig. Den ene kommer på at han har glemt noe og går tilbake til kontoret. Det redder livet hans.»

Slik utspiller dramaet seg i form av en fortløpende veksling mellom scener. Det er som i en film, og måtte det hele bare ha vært en film. «Boken er skrevet med romanens virkemidler, i historisk presens, men med dokumentarbokens krav til dokumentasjon og etterrettelighet,» skriver Stormark i forordet. Han formidler hva kildene har tenkt, basert på hva de har sagt. Vi er prisgitt hans vurderingsevne, og den virker edruelig nok. I hovedsak er det snakk om åpne kilder. Men noen skriftlige og muntlige kilder har forfatteren ikke kunnet være åpen om, bl.a. av hensyn til pågående gransking. Gjennom et solid noteapparat får vi også del i noen kildekritiske overlegninger.

Den sceniske komposisjonen kan virke litt maniert i starten, men ingen kan si at det ikke virker. Når dramaet og det forferdelige skjer er det som om historien forteller seg selv. Det er godt håndverk. Djevelskapen viser seg i detaljene.

Ungdommene på Utøya opplevde at et paradis ble et helvete. Boken beskriver hvordan terroristen utga seg for å være ungdommenes hjelper før han drepte én etter én. Den formidler kaoset av død, angst, sjokk og fortvilelse. Vi kan lese om de desperate meldingene og telefonsamtalene: «Pappa, de skyter.» Vi kan knapt forstå det vi leser om unges jakt på venner og søsken i kaoset. «Jeg kan ikke finne søsteren min. Jeg lovet mamma å ta vare på henne.» Vi kan opprøres av hjelpen som ikke kommer, mens dødstallene stiger. Samtidig formidler boken beretninger om heltedåd og livredning.

Kjetil Stormarks bok gir noe annet og noe mer enn nyhetsmediene har gitt oss. Sammenstillingene av hva som skjer på ulike steder samtidig, gir en egen realisme. Nye og kjente detaljer kan ses i sammenheng. Dokumentasjonen er overveldende. Det reises mange viktige spørsmål.

Denne rapporten fra helvete er et verdifullt dokument. Dette er en bok det gjør vondt å lese. Og dette er et stykke viktig journalistikk.

Er du enig med vår anmelder? Si din mening i feltet under.