Skomsvold er debutant og skriver om en ensom, gammel kvinne. Det gjør hun på en overbevisende måte. Mathea Martinsen heter hovedpersonen i denne romanen, og gjennom livet har hun vært alt annet enn festens midtpunkt. Nå sørger Mathea over et usynlig liv.
Hennes eneste venn, Epsilon, traff hun i skolegården, og de giftet seg. Siden har hun stort sett holdt seg inne, med mindre hun skal handle eller lufte hunden Stein, som nå er død. Gjennom hele livet har Mathea forsøkt å lage så lite vesen av seg som mulig. Som da hun fikk hoften ut av ledd, men hardnakket påsto at det ikke var vondt og at de slettes ikke trengte å reise på legevakten. Boken er full av slike definerende og godvonde episoder.
Før livet ebber ut, prøver Mathea å ta noen grep for å få sving på sakene. Det er ikke snakk om de store krumspringene, men snarere om å ville bake boller til dugnaden, eller stikke innom eldresenteret. Det går heller dårlig. Det viser seg at hun er ute av stand til å oppnå noen form for meningsfylt kontakt med andre mennesker. Hun er nærmest usynlig for verden.
Selv om denne hovedpersonen nok er av det mer ekstreme slaget, er det mange eldre kvinner (og menn) der ute som lider lignende skjebner. Gradvis blir de mer og mer usynlig for verden, helt til de en dag forsvinner, uten at noen merker det. Slik sett får forfatteren også satt fokus på et viktig og lite belyst problem i dagens samfunn. Ensomhet er et ømtålig tema og et av de aller siste tabuene vi har.
Skomsvold skriver godt, behersker universet sitt og har klart å snekre sammen en underlig, men like fullt troverdig karakter. Forfatteren har et humoristisk alvor og en lakonisk stil som til tider kan minne om Erlend Loe. Det skrå blikket hennes gjør dette til et originalt bekjentskap, som overrasker leseren med sine uvanlige vinklinger på hverdagens utfordringer og gjør denne romanen til noe utenom det vanlige.
SIRI M. KVAMME
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
