Helmer sitter på huk ute på tunet, naken. Han pirker i glørne fra gårsdagens sankthansbål og forsøker å få bukt med uroen som har kommet på sitt årvisse besøk.
Sin vane tro mislykkes han, og lar rastløsheten lede ham ut på landeveien, vekk fra kone og gård, under påskudd av en ny sommers virke som strøarbeider. Skjønt, påskudd?
Helmer lengter etter egomassasjen det gir ham å bli sett som en rotløs og kompetent fremmedkar, lengter etter å trenge ut fra båsen, men han virker ikke å ha noe spesielt imot verken hjemmelivet eller konen. I stedet for å flykte fra, kan man spekulere på om Helmer i stedet flykter til.
Siden vi befinner oss i 1979 er det fristende å kalle den langhårede og bebartede Helmer «hippie», men ordet blir ikke nevnt. I det hele tatt glimrer tidskoloritten med sitt fravær.
Muligens var det litt mer sannsynlig at menn som Helmer tjente til livets opphold som omreisende arbeider for tretti år siden, men ellers kunne historien like gjerne foregått i dag. Dette «yrket» er uansett bare en unnskyldning Helmer benytter for å legge ut på veien, jakte på kvinner fra fortiden sin, og speile seg i glansen fra et rotløst liv.
Strukturen er den klassiske veiromanen, som skildrer en reise mot opplysning og personlig vekst, men i dette tilfellet fungerer rammeverket mer som en sarkastisk kommentar til Helmers fullstendige mangel på bevegelse. Jo da, lunet hans skifter hele tiden, selvbildet hans virker å være i konstant endring – men ikke engang i møtet med plottets mest dramatiske vendinger viser Helmer noen vilje til faktisk forandring; til å ville være noe annet enn en feig, selvrettferdig mannssjåvinist med en fot permanent på vei ut døren.
Jørgensens skildringer av Helmers humørsvingninger er bokens største styrke, men er dessverre også med på å kaste svakhetene i relieff: veiromanen som ikke kommer seg av flekken, den virtuost skildrede hovedpersonen som ikke er stort mer enn en klisjé.
Er du enig med vår anmelder? Si din mening i feltet under.
KOMMENTARER Våre regler