Nyskapende historie

Å GJENFORTELLE HISTORIEN i romans form, handler ofte om å føre oss sakkyndig og korrekt inn i en verden som er ugjenkallelig forbi, og der eventuelle forbindelseslinjer til dagen i dag er få og tilfeldige. Historiens attraksjonsverdi ligger så å si i dens fundamentale fjernhet.

Fjorårets Booker-prisvinner Hilary Mantel ser annerledes på det. I sin storstilte rekonstruksjon av Thomas Cromwells vei til maktens tinde i 1500-tallets England, virker det som om hun avbilder noe som utspiller seg rett utenfor kjøkkenvinduet hennes. Den sjeldent velvalgte bruken av historisk presens skal ha noe av æren for denne duggfriske samtidighetsfølelsen, men språkets formidable uttrykksregister og en velutviklet sans for stil og proporsjoner spiller også inn.

DET VI SÅ FÅR SERVERT er en ekstremt rikholdig romanvev som foreviger en serie kammerspillaktige tablåer så knivskarpt og taktilt at alt fra London-regnets tåkete tristesse og forkullede kropper på kjetterbålet, til smaken av høstmodne pærer og den liflige duften av en parfymert kvinnenakke, praktisk talt velter frem fra boksidene.

Hovedpersonen utgjør hele den dynamiske snittflaten gjennom et absurd rigid klassesamfunn, og alene ved å trosse de forutsetningene det bygger på, er Cromwell en fascinerende figur.

SOM SØNN av en voldelig smed og utstyrt med en ufeilbarlig hukommelse og en like ufeilbarlig nese for regnskapsføring og arkivhold, manøvrerer han seg opp gjennom det vanvittige intrikate renkespillet ved hoffet til å bli Henrik 8s aller mest betrodde rådgiver på nær sagt alle statsmannskunstens områder.

Snart ubønnhørlig, snart ettergivende, snart hard som flint og snart myk som innsiden av en barnehånd, er han en alle låner øre til og som ingen tar med buksene nede — en aldri hvilende og dyrisk kløktig spindoktor et halvt tusen år før stillingsbetegnelsen ble unnfanget.

MANTEL PORTRETTERER ham i full både mystifiserende og myteknusende bredde. Mangefasettert til fingerspissene fremstår han som selve innbegrepet av det moderne mennesket i en brytningstid, i dette tilfellet konfrontasjonen mellom kongemakt og katolsk kirkemakt i lys av Luthers frembrytende lære.

Så tett på Tudor-kongens umistelige altmuligmann går Mantel i sitt tredje personperspektiv at lesningen hemmes ved at hun skriver «han» når det ville ha vært mer klargjørende å skrive «Cromwell». Noen av overgangene mellom fortellerelementene er dessuten unødvendig abrupte og bidrar til å forsterke det innimellom litt klaustrofobiske preget av å ha blitt innelåst i Cromwells hjernekiste på nåde og unåde.

Disse unotene er ikke til hinder for at «Ulvetid» gjør et skakende sterkt inntrykk. Ikke bare er den suverent på høyde med tidsepoken den utspiller seg i, men den har opparbeidet seg den høythengende retten til å bli kalt tidløs.

Å unnlate å fornorske ordet «college» er et underlig valg av Hege Mehren, men utover det er oversettelsen helt i forfatterens ånd.

^{PÅL GERHARD OLSEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.