Norge i svart, hvitt og grått

PÅ ØSTLANDET et sted den 25. september 1940 sitter gårdbruker Otto C. Olsen ved radioapparatet. Rikskommissær Terbovens røst skingrer gjennom rommet: Ledelsen av Norge omstruktureres, veien til uavhengighet går kun gjennom Nasjonal Samling, nå landets eneste lovlige parti. Otto synes ikke om talen, ikke liker han tyskere eller nazister noe særlig heller, men NS tilbyr en nødvendig fornyelse, tenker han, og dersom Hitler skulle seire gjelder det å sikre norske interesser. Av fedrelandskjærlighet og patriotisme beslutter Otto å melde seg inn. Under krigsoppgjøret dømmes han til syv års straffarbeid - for landssvik.

INGEN vesteuropeiske land hadde et mer omfattende krigsoppgjør enn Norge. Omkring 50.000 saker endte med domfellelse, relativt sett dobbelt så mange som i Danmark eksempelvis. Forsvant gråtonene i nasjonal, «rettferdig harme», og ble der? Nettopp dette hevder historiker Nina Drolsum Kroglund på vegne av eget fag: «I den store fortellingen om Norge under 2. verdenskrig, har datidens nordmenn blitt fremstilt som enten «gode» eller «onde», enten «jøssinger» eller «quislinger». Med så enkle kategoriseringer forsvinner viktige nyanser fra historien» (Dagbladet 26.9). Hennes nye bok kompliserer det hele.

«HITLERS norske hjelpere» kaster - med det forfatteren kaller «sympatiserende distanse» - friske blikk på det kinkige skillet mellom nordmenns «tilbørlige» og «utilbørlige» samarbeid med tyskerne 1940-45. Boken tegner et sammensatt bilde av hva som motiverte statsrådene i Quislings regjering, næringslivets kollaboratører, eller de 200.000 nordmenn som arbeidet på tyske anlegg. Noen var selvsagt nazister, makt eller penger fristet andre, noen ville bare beholde jobben, enkelte foretrakk tyskerne fremfor engelskmennene, noen fryktet kommunistene, og i likhet med Otto gikk mange, sikkert naivt, inn i NS for å sikre friheten.

MEDLEMSKAPET i NS, som ble gjort straffbart med tilbakevirkende kraft, var særlig stigmatiserende. De tre statsrådene som sto utenfor partiet ble faktisk frikjent i rettsoppgjøret. Nedsettende karakteristikker føk om ørene på NS-medlemmer og frontkjempere. Professor og psykiater Dr. Gabriel Langfeldt fant, ikke utypisk, at de sistnevnte var åndssvake og psykotiske som lignet fortidsmennesker, med deres skumle blikk, misformede ansikter og dysplastiske kroppstyper. En lite påaktet studie fra årene 1946-48 viste imidlertid at NS-folk var mer begavet og høyere utdannet enn gjennomsnittet.

ETTERKRIGSTIDENS dominerende historiefaglige tradisjon, den enkelte refererer til som Skodvin-skolen, har lenge møtt anklager om forenklinger og myteskaping. Kroglund skriver seg inn i denne lange rekken av kritikere, som begynner allerede i rettsoppgjørets tidligste fase, men som i senere tid er representert ved faghistorikere som Torgrim Titlestad og Lars Borgersrud, og helt nylig Ingerid Hagen og Synne Correll. «Hitlers norske hjelpere» vil nok provosere noen, deriblant Hjemmfrontmuseets Arnfinn Moland, ingenlunde fordi boken er dårlig håndverk, men kanskje fordi historien ikke alltid tilhører vinneren alene?

^{TOR DISHINGTON JOHANSEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.