Mørkemannen

DELS SELVFORSKYLDT og dels understøttet av en himmelsk hærskare av forståsegpåere med forskjelligfarget eiendomsforhold til forfatterskapet, er Jens Bjørneboe Norges mest myteomspunne forfatter. Å skrive biografien om ham, et kvart århundre etter Fredrik Wandrups første og kanskje premature bidrag, vil derfor si det samme som å grave seg ned gjennom en rekke sedimentære lag av forvrengninger og feilslutninger, i håp om å rydde grunnen for en edruelig og uhildet tilnærming til studieobjektet.

Ikke vet jeg om dette har vært Tore Rems arbeidsinstruks til seg selv, men det kan se slik ut, for noe av det mest fortjenstfulle ved hans Bjørneboe-fremstilling ut 50-tallet (bind to følger neste høst), er nettopp en sober, dempet og sirkelrund fortellertone som ikke opererer med bundet mandat, men åpner for et vell av fortolkningsmuligheter, både når det gjelder Bjørneboes person og graden og arten av blodoverføring mellom person og verk.

DET PORTRETTET av kunstneren som ung mann som stiger opp av de over 500 tettskrevne sidene, dirrer av indre motsetninger, og om en kan ane Rems underliggende agenda, så er det å vinne gehør for hvor mange liv og hvor mange innbyrdes divergerende liv som kan leves innenfor et enkeltstående et.

Bjørneboe, mannen som fremsto som den uovertrufne autoritetsfornektende rabulisten, mannen som ble en uformell spydspiss for en slags ytterliggående Dagbla'- og Club 7-radikalisme, hvis ikke anarkisme, hadde en fortid som trakk i en ganske annen retning.

15 år før, som hardtslående aktivist for riksmålsbevegelsen i de høytskummende kampene mot samnorskens forbannelser, som erklært antroposof og steinerskolelærer med brodd mot arbeiderpartistatens påståtte åndløshet, ble Bjørneboe i brede kretser regnet for å være en reaksjonær elitist. Det hadde han trolig ikke noe imot. Det Rem nemlig sannsynliggjør, er hvor bestemmende Bjørneboes psyke var for samfunnsmennesket Bjørneboe.

UTEN Å FORFALLE til determinisme, noe som også ville ha rimet dårlig med Bjørneboes vektlegging av den frie vilje, skriver Rem frem historien om en privilegert skipsredersønn som tidlig hadde anlegg for depresjoner og selvdestruktiv atferd og like tidlig fikk en sedelighetsdom, en til tider ufordragelig kjepphøy dandy som med perfid glede talte den ibsenske kompakte majoritet midt imot og trivdes som fisken i vannet i den avpolitiserte randsonen.

Et av de slående eksemplene i så måte er hvordan han under krigen inngår i et antroposofisk miljø i Stockholm som utelukkende taler okkupantenes språk, noe som forsiktig sagt ikke var stuerent blant gode, eksilerte nordmenn.

Rem viser tydelig hvordan Bjørneboe med sin anti-totalitære legning og instinktive front mot massebevegelser måtte bli subkulturenes mann, forsterket av hans flytende seksualitet. Dette ga seg utslag i fasadeekteskapet med den tyske flyktningen Lisel Funck, hun lesbisk, han biseksuell - et nødvendig maskespill i en tid da homoerotisk praksis var forbudt ved lov.

BJØRNEBOES FORHOLD til Rudolf Steiners altomfattende lære var heller ikke rettlinjet. Han fikk større og større avsmak for det å være en troende antroposof, med alt det innebar av enhetstenkning og rigiditet, parallelt med at han på kroppen kjente sannhetsgehalten i antroposofiens vektlegging av barndommen som den riktig nok besværlige kongeveien til erobringen av et jeg.

Opprøreren Bjørneboe er således et særdeles problematisk og utillatelig tabloid begrep.

Rem gir oss godt belegg for å si at opprøret vel så mye var innoverrettet, et rasende frustrert lyskastersveip over et uforståelig mørklagt sinn. Uopphørlig boret Bjørneboe i spørsmålet om hvem han var og hvordan han ble som han var, med den bivirkning at gjenoppvekkingsforsøket av den tapte tid gjorde ham til en høyst upålitelig forteller, en kaldkløktig fantast som la til eller trakk fra der motet sviktet eller han støtte mot andre uoverstigelige hindringer.

Det er ikke mulig å vite, men det virker som om Rem med et språk klart som brevann har kommet helt under huden på Bjørneboe, ikke ved å nedskrive ham til et sett av gjenkjennelige egenskaper, men tvert imot ved å «fremmedgjøre» ham, slik han fremmedgjorde seg selv, fange ham i flukten som det unntaksmennesket han var, og som vi alle er.

^{PÅL GERHARD OLSEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.