Menneskelig galskap

Lars Amund Vaage har med sin tiende roman skrevet om annerledeshet i en bok med mange klangbunner. I stedet for å gi leseren et psykologisk portrett av hovedpersonen Sara, har forfatteren skrevet en særegen tekst hvor perspektivet veksler mellom barnebarnet Mikal, Sara selv og sønnen hennes Sam. Hver av dem forholder seg til de samme hendelsene, som får fatale konsekvenser for mor og sønn.

Den første fortelleren er Mikal. I tekstens nåtid er han blitt voksen, han er lege og besøker Sara på sinnssykehuset etter mange år uten kontakt med henne. Leseren får vite at «han hadde aldri tenkt på Sara som sjuk, og slett ikkje som sveikt. Han fekk det ikkje til. Med bakgrunnen sin visste han korleis han burde sjå på det, men det nytta ikkje. Alt ho sa tok han alvorleg. Alle hennar ord vog tungt som fjell.»

Rammefortellingen med den voksne Mikal kan virke mer konstruert enn resten av boken, men disse setningene blir betydningsfulle når vi gjennom tilbakeblikk blir fortalt historien sett fra Mikals perspektiv. Vaage skildrer Mikals besøk hos bestemor, bestefar og sin evneveike onkel med et åpent barneblikk som aldri er fordømmende, selv om leseren aldri er i tvil om at Sara lider av virkelighetsbrist. Den uttrykker seg i form av klassiske vrangforestillinger og paranoia, men Saras galskap har også mer menneskelige sider. I likhet med barn i en viss alder tror hun at hun er forbyttet, og at dronningen av Arabia er hennes egentlige mor. Hun har dessuten sans for å gi saker og ting bibelske proporsjoner.

Med Mikal og Sam som tilhørere, begge annerledes i sin mangel på kritisk sans kan man kanskje si, får boken på finstemt vis frem hvordan eventyr, galskap og bibel appellerer til noe menneskelig i oss alle. Når teksten skifter perspektiv til Sara, endrer også «Skuggen og dronninga» karakter. Den går fra å skildre en annerledes familie til å bli en tekst om kjærlighet. Først og fremst om kjærligheten mellom mor og sønn, en kjærlighet som vokser ut over sine individuelle grenser takket være Vaages evne til å skape flertydighet i teksten.

Saras ubetingede kjærlighet blir rørende beskrevet der hun steller i stand jul i september for å få ham hjem fra asylet (alle kommer jo hjem til jul). Så skifter perspektivet igjen, denne gang til Sam, og teksten endrer seg til å bli en tragisk historie om hvordan Saras galskap får fatale følger for en kjenslevar sønn som vil sin mor vel. Sams historie er også historien om bruk av elektrosjokk i psykiatrien, og det er ingen tvil om at Vaage målbærer en kritikk mot psykiatriske behandlingsmetoder i denne boken. Men kritikken fremføres på en åpen og spørrende måte, blant annet åpner den for å tenke annerledeshet som et personlighetstrekk like mye som et symptom.

«Skuggen og dronninga» er en umiskjennelig Vaage-tekst i det at det alltid ligger mer under overflaten enn man kan forledes til å tro ved første øyekast. Det er en roman som lar galskap bli akkompagnert av bibelen, eventyret, og greske tragedier, som gir det hele et menneskelig ansikt.

^{GRO JØRSTAD NILSEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.