Carl Frode Tiller har åpenbart talent for dramasjangeren. Han har en egen evne til å skrive samtaler hvor det ene ordet tar det andre på en måte som virker tilfeldig, men som likevel leder ubønnhørlig frem mot katastrofen. Flere av kapitlene i hans «Innsirkling»-romaner kunne med hell ha vært omarbeidet med tanke på scenen. Hva så med dette stykket, «Portrett av en varulv» – duger det?
Det omhandler en kveld og en natt i den unge black-metal-musikeren Kents liv. Han er fylt av en destruksjonsvilje han selv ikke forstår, og gjør hele tiden liksom ufrivillig sitt beste for å ødelegge alle sine mellommenneskelige relasjoner. For eksempel gjør han den upopulære Jannike glad ved å si at han aldri har hatt det så morsomt som etter at han ble kjent med henne. Så legger han til: «Eg meinte det ikkje som et kompliment altså. Sjå på henne, da, Espen. Fan meg så stygg at ho hadde kledd hareskår». Hvorpå Jannike bryter sammen i gråt. Litt senere tar han, helt umotivert, kvelertak på sin beste venn, og slipper ikke taket før situasjonen er blitt nokså skremmende.
Det er dette indre beistet tittelen refererer til. Kents kompis Espen forklarer: «Var eller verr er det same som mann på norrønt. Så varulv betyr manneulv». Litteraturhistorisk sett er vi i berøring med naturalismens menneskesyn, slik det kommer til uttrykk blant annet i Émile Zolas roman «Menneskedyret» fra 1890, hvor karakterene styres av gåtefulle, voldelige krefter som overtrumfer alt som heter sivilisasjon. Så også her. Kent drar på fest, og oppfører seg ufyselig hele natten uten å vite hvorfor. Til slutt bestemmer han seg for å la hatet sitt gå ut over en kirke og et asylmottak.
Selv om Tiller i dette stykket, som i sine romaner, på mange punkter viser stor psykologisk innsikt, er teksten samlet sett nokså uforløst. Vi forstår at det bor mer i Kent enn bare varulven, men hendelsesforløpet leder ikke frem mot en avslutning som forteller oss særlig mye mer enn vi visste midtveis. Dessuten er flere av episodene svært lik scener i «Innsirkling 2», noe som bidrar til inntrykket av at stykket ikke står helt trygt på egne bein. En ytterligere innvending er at Tillers festende ungdommer analyserer sin egen og andres tale på en overdrevent skarpsindig måte. For eksempel når de snakker om hvilke planer de har etter videregående, og en av dem nøler litt før han retter spørsmålet til Kent. Denne nølingen blir straks tolket slik av hovedpersonen:
«Eg skjønner jo at du spør meg berre fordi du trur du må. Berre fordi du vil gjere meg til ein likemann, liksom. (…) Eg blir ein tapar samanlikna med dykk, og derfor hadde du ikkje det spor lyst til å spørje meg om kva eg skal heller. Men det er liksom enda verre å ikkje spørje, ikkje sant. Du må liksom inkludere meg også, for ellers blir det iallfall openbart for alle saman at eg er ein tapar».
Kents analyse er svært presis, og det at han velger å fremføre den, er for så vidt også betegnende for hans ømtålige aggressivitet. Det er ikke desto mindre vanskelig å tro på at fulle attenåringer virkelig snakker slik til hverandre – i hvert fall når det er et så gjennomgående trekk ved samtalen som her.
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her.
PSYKOLOGISK INNSIKT: Carl Frode Tiller viser stor psykologisk innsikt, men samlet sett er tekstene nokså uforløst, mener BTs anmelder om Tillers nyeste bok.
KOMMENTARER Våre regler