Livet etter døden

«Jeg ville ikke skrevet om sorg dersom jeg på noen måte trodde jeg var den eneste som tenkte som jeg gjør. Den eneste som følte som meg,» skriver Gunn Hild Lem. Kort tid etter at mannen Steinar døde av kreft, deler hun historien sin fordi hun selv finner trøst i andres historier - av å se at andre overlever selv om tilværelsen rakner.

Heller ikke Jan Inge Sørbø skriver fordi historien hans er unik. Ved å bruke egne foreldres død som utgangspunkt, forsøker han å si noe generelt om livets siste fase, og om barns forhold til aldrende foreldre.

Begge forfatterne baserer seg på eget liv, men behandler tabuemnene sorg og død på svært ulikt vis. Der Sørbø ikke tar noen personlige sjanser, risikerer Lem alt. Hun er bloggeren og samfunnsdebattanten som er vant til å dele. I korte, brutale kapitler blottlegges tanker mange ikke ville delt med sine aller nærmeste. Vi møter ingen superkvinne, men en kone som planlegger sin nye leilighet mens den kreftsyke mannen fremdeles lever. En mor som kjefter på barna, og ikke vet hvordan hun skal håndtere deres sorg. En enke som i manges øyne svært raskt fant seg ny kjæreste. Men det føles ikke påtrengende. Snarere er det befriende at forfatteren usensurert innrømmer utilstrekkeligheten vi alle gjør oss skyld i.

Boken kan ellers minne om en dagbok: Vi følger Gunn Hild, Steinar, og døtrene på seks gjennom hele prosessen fra diagnose til grav, og til en ny tilværelse i ny by og med ny kjæreste. Samtidig er den et portrett av den kjente solidaritetsforkjemperen og miljøaktivisten Steinar Lem. Han var forfatterens store kjærlighet, men betydde også mye for utallige andre.

Debutanten Lems språk er ikke særlig poetisk, slik man kanskje kunne forvente av en forfatter som skriver om sin ektefelles uventede død. Snarere er det nøkternt og journalistikkaktig, og dermed virkelighetstro.

Sørbø følger en annen oppskrift. Han har bred erfaring som skjønnlitterær forfatter, noe boken preges av. Dette kan han. Men måten det elegant veksles mellom minner og meninger, gjør at fortellingene fra hans eget liv ikke føles ekte, men litterære. Det skygger likevel ikke for hovedbudskapet: Vårt felles ansvar for å ta vare på våre gamle.

Sørbø er forsonet med sine gamle foreldres naturlige død. Da har han vanskeligere for å godta et samfunn som i hans øyne forakter alderdom. Som flytter gamle og syke ut av folk flests synsfelt, og inn på institusjoner der det ofte ikke er verken tid eller mulighet til å ivareta dem som individer. Hva skjer da med menneskeverdet? spør Sørbø, og problematiserer samtidig en utbredt, manglende evne til å se mennesket bak et rynkete ansikt eller en diagnose. For hvert menneske er en roman, filosoferer forfatteren.

Han støtter seg ikke bare til eget liv, men også til pietisme, filosofi, musikk og poesi. En skulle tro det ga refleksjonene et mer allmenngyldig preg, men resultatet er motsatt. For riktig å kunne leve seg inn i teksten bør leseren helst både tilhøre hans generasjon og være fortrolig med referansene til det kristne Bygde-Norge.

Lems dagbokstil gjør at hun når ut til langt flere. Leseren trenger ikke ha vært i hennes sko for å la seg rive med. I motsetning til Sørbø leverer hun heller ikke mange svar, men synes å spørre «slik opplevde jeg det, hva med deg?».

^{HELENE LINDQVIST}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.