Litterære helter

GUTTER i en viss alder frykter jentelus, har jeg hørt. For noen gir frykten seg aldri, men antar nye former, som for eksempel skrekk for kvinnelige forfattere. Og i denne essaysamlingen unngår Ragnar Hovland å få jentelus så godt han kan. Det er i og for seg ikke noe problem, hva man rekker over som lesende menneske er begrenset. Likevel, og det er poenget her, så blir mangelen på kvinner etter hvert et savn. Flere av dem har skrevet bøker som tilhører allmenndannelsen, og som burde komme som naturlige referanser i forlengelse av Hovlands ellers utmerkede essay. De fleste av bokens trettiåtte essay omhandler litteratur og har tidligere vært publisert i Klassekampen. Prinsippet for utvelgelse virker å være con amore – med kjærlighet, og mange av Hovlands leseropplevelser er bøker man har lest tidlig i livet, og som preger en for ettertiden. Mark Twain, nærmere bestemt "Tom Sawyer" og "Huckleberry Finn", er et av flere forfatterskap og bøker Hovland skriver engasjert og personlig om. Men i essayet om Twain undres jeg på hvorfor Hovlands glede over forfatteren ikke har ledet ham videre til Harper Lees "Drep ikke en sangfug"l, også lagt til Sørstatene, og et referanseverk i amerikansk litteratur.

I ESSAYET om Edgar Allan Poes marerittaktige noveller lurer jeg på om ikke Hovland konkluderer litt for tidlig når han skriver at Poe har hatt enorm påvirkning på dagens populærkultur. Populærkulturen kan like gjerne være inspirert av Mary Shelleys banebrytende roman Frankenstein. Hovland skriver om Charles Dickens, trekker frem humoren og det mildt karikerte, og her savner jeg referanser til Jane Austen. Når det gjelder fabulerende prosa, trekker Hovland frem Lewis Carroll og "Alice in Wonderland", men Selma Lagerlöfs "Nils Holgerssons forunderlige reise" har Hovland oversett i sin tidlige lesning, noe som er mest synd for Hovland. Hovland har et fint essay om hva som egner seg som tema i barnelitteratur, og her ville det vært naturlig å nevne Astrid Lindgren. Ved å behandle død slik hun gjorde i "Brødrene Løvehjerte", banet hun vei for at barnelitteratur kan omhandle det meste. 

HOVLAND viser ellers en sympatisk forkjærlighet for bøker som beveger seg i andre retninger enn i den velkjente, psykologisk-realistiske leien, og godt er det. Men Hovlands mulige angst for jentelus har gjort at for eksempel den elliptiske komposisjonen i Emily Brontës "Stormfulle høyder" ikke blir holdt frem som et tidlig eksempel på nyskapende fortellerteknikk. Ellers løfter Hovland frem kjent og ukjent fra bokjungelen, blant andre Richard Brautigan, Olav Duun, Arild Nyquist og Rolf Sagen. Helt kvinnefritt er det da heller ikke. Tove Jansson er viet et melankolsk essay, og i "Belmondo i Bergen" trekker Hovland blant annet frem en tekst av Cecilie Løveid og skriver: Cecilie Løveid, berre 18 år gammal, og med tekstar ein ikkje hadde sett maken til nokon stad. Samlingen levner ingen tvil om at Ragnar Hovland har god smak på litteratur.  Forhåpentligvis vokser han av seg frykten for jentelus.