Dersom du liker ramsalte beskrivelser av bygdeoriginaler med resirkulasjon av amorøse forbindelser og nærgående portrett av menneskelig misere, kan Jonny Halberg være noe for deg. Skittenrealisme fra bygden er populær materie, kanskje fordi tettbygde strøk avler originale litterære karakterer med en personlighet vi anonyme bymennesker bare kan drømme om.
Selv om Halberg også tar utgangspunkt i et grisgrendt strøk, svinger det ikke like mye av beretningen denne gang. Fortellingen mangler en klar episk motor, og små forbindelser og beskrivelser knyttes ikke godt nok opp kompositorisk til at leseren blir fullt og helt med på Halbergs landeveisreise.
Ved «tragediens» begynnelse er det brann i en av bygdens villaer, og i tillegg er huseieren Håkon Sundin forsvunnet. Romanens førsteforteller er Mattis Grini, en gang bestevenn med Sundin, og nå også midlertidig hospits for Sundins eksentriske forfatterkone, Fay Erle Roos. Og herfra triller intrigene i thrillerens rammer.
Tidvis er det en fryd å lese Halbergs setningskonstruksjoner fordi beskrivelsene oppleves som presise, frekke og morsomme. På sitt beste forteller han på en effektiv og nedpå måte som fungerer godt, og gir autoritet til fortellerstemmen: «Femten år gammel var Hans Røed en storvokst odelsgutt med polio, elendig koordinasjon og stemmeprakt som en skjære. Femten år gammel var Isabell Stormoen ei trultete jente med valpefett, fregner og livlige øyne.»
Likevel fremstår romanen etter hvert som en episk rånetur, det vil si en formelløs kjøring på måfå. Kanskje skjer det diverse tildragelser underveis, men turen har ikke en klar retning fra a til å. Det bør man som fortellerens førstestyrmann ha. Det skal sies at tempoet jazzes opp i bokens andre del hvor Mattis Grini skal begrave moren sin som han ikke har sett på syv år. Her leverer Halberg strålende prosa som dette: «I mors herjede ansikt så jeg en trass som ikke ville forlate den nesten gjennomsiktige huden hennes; som om hun klamret seg til det som var over, slik at hun ennå kunne forsyne seg av alt de levendes verden hadde å by på».
SILJE STAVRUM NOREVIK
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
