Gjennom nærmere fem hundre sider, med et spenn på over hundre år, tegner Wassmo et ramsalt og inderlig bilde av et knippe nordnorske kvinner. Sjøen spruter over ripa, tilværelsen er hard, barnefødslene mange og lykken er et annet sted. Det handler om Herbjørg Wassmos oldemor Sara Susanne, mormor Elida, mor Hjørdis og til sist Herbjørg selv. Mye av kraften i fortellingen ligger i historien til Sara Susanne og altertavlen hun satt modell for. Det er da også hennes historie som er viet mest plass. Jo nærmere vi kommer vår egen tid, desto mer tilknappet blir stilen. Fortellerteknisk går historiene om hverandre og romanen er delt opp i seks bøker. Dette gjør at man hele tiden må starte på nytt og kanskje mister litt av intensiteten, mister litt tråden, men den blir snart plukket opp igjen og det mangler ikke på driv i fortellingen. Måten historiene overlapper hverandre på gjør også at de fire kvinnene og deres historie knyttes nærmere sammen og belyser hverandre gjensidig.
Wassmo klarer absolutt å gi kjøtt på bena til sine karakterer og den tiden de lever i. Her er ramsalte karakteristikker og handling som går på livet løs. Wassmo er en raus forteller med et stort hjerte for sine karakterer. Slik skapes bøker som berører. Siden dette er en historisk roman, hadde det vært fint å vite hvilke kilder Wassmo har brukt. Underveis tar jeg meg selv i å lure på hvor mye som har rot i virkeligheten og hvor mye som er diktning, hvor hun har det fra, alt sammen. Det gjelder blant annet brevvekslingen mellom Herbjørgs far og mor på begynnelsen av annen verdenskrig. Hundre år gjennomlyses av språklig overskudd og treffende karakteristikker. Selv om handlingen er lagt tilbake i tid, virker språket duggfriskt som en kjølig maimorgen. Gjennom hele romanen problematiseres og belyses forskjellen mellom det skrevne ord og det talte. Men her er ikke bare språk, her er handling, driv, drivende gode dialoger og ellers alt en leser måtte ønske seg.
SIRI M. KVAMME
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
