De aller fleste fortellinger er skrevet før, men noen virker mer oppkjørte enn andre. Ung kvinne i storbyjungelen med sår på sjelen, er et slikt sujett som det går tretten av på dusinet, men som ikke desto mindre byr på store kunstneriske muligheter for den som har språklig og erkjennelsesmessig styrke til å styre unna klisjeenes honningkrukke. Det har til en viss grad franske Céline Curiol, i en debutroman som er en tanke haltende oversatt av Bente Christensen.
Ubønnhørlig og berørende trekker Curiol leseren inn i den ensomhetens kokong den navnløse parisiske hovedpersonen befinner seg i, en alenegang som yrket hennes harmonerer nesten overtydelig med. Hun er nemlig togannonsør på Gare du Nord, en anonym og isolert stemme som fôrer de oversosialiserte reisende med millimeterinformasjon om avganger og ankomster. Tilværelsen på tvangspreget lavbluss, breddfull av monoton likegyldighet, blir brutt av en forelskelse som kaster henne på en karusell av vekselvis vårgrønt håp og den svarteste fortvilelse, samtidig som den fornektede fortiden våkner til live.
Fra forfatterens side har det lovlig lenge ligget i kortene at et overgrep har funnet sted, med et skambefengt selvbilde og en vaklende identitet som konsekvens. Vi har å gjøre med kvinnen uten farge, uten form, en frynsete «barfly» som søker en bekreftelse som bare gis i kraft av kjønnet hun tilhører, noe som forsterker den mentale istiden hun er fanget i. Og da forelskelsen viser seg å være et kortlevd sandslott, har hun ingenting annet enn sin nakne eksistens å falle tilbake på. Curiol gir oss denne skyggeskikkelsen så å si på et sølvfat. Det er ikke en trevl vi ikke får vite om henne. Det skulle det nok ha vært. Den manglende selektiviteten og gjentakelsenes tyranni sammensverger seg og gjør romanen både tungrodd og lite utfordrende.
En kuriositet: Til tross for at alle piler peker i retning av en samtidsskildring, så er mobiltelefonen øyensynlig ikke oppfunnet. Hadde den det vært, ville betydelige deler av handlingen ha sett annerledes ut, sannsynligvis til det bedre.
PÅL GERHARD OLSEN
