Kvinner som krigsaktører

ANNEN VERDENSKRIG ser ut til å være en uuttømmelig kilde til bøker, både innenfor sakprosa og skjønnlitteratur. En av fjorårets mest omtalte og kritikerroste romaner, Jonathan Littels mastodont «De velvillige» er et godt eksempel på hvorfor krigen fremdeles fascinerer og egner seg som litterært stoff. I Littels roman er hovedpersonen en tysk offiser, vi ser krigen gjennom overgriperens perspektiv, noe som utfordrer tilvante forestillinger om hvordan fienden tenkte og opptrådte.

Nyere krigslitteratur virker å være bevisst det faktum at historien alltid skrives av seierherrene, og at det under selve krigen langt fra er like tydelig hvem som kommer ut som den seirende part.

I «JERNPORTEN» veksler vi hovedsakelig mellom å følge ekteparet Kristoffer og Liv under krigsårene. Kristoffer er skipslege, og når krigen bryter ut, forhindres han i å reise tilbake til Norge. I løpet av krigen vikles Kristoffer inn i en komplisert intrige som rent fortellerteknisk halter i oppbygningen. For eksempel blir Kristoffer litt for ofte umotivert fornærmet og reiser seg og går idet viktig informasjon skal avsløres.

Livs historie er atskillig bedre fortalt, og her viser forfatteren evne til å skape mer nyanserte bilder av fienden. I krigens begynnelse arbeider Liv som sykepleier i et ambulerende lasarett, og gjennom henne ser vi krigen slik den fortoner seg i felten. Den er skitten og blodig og forvirrende, og romanen får godt frem hvordan Liv og hennes team redder mennesker, uavhengig av hvem det er. Børke gir nazistene et menneskelig ansikt gjennom karakteren Nils Lie. Lie var det man kaller et mobbeoffer, en plaget guttunge. Det å havne på «feil side» av krigen trenger ikke ha noe med iboende ondskap å gjøre.

NOEN AV DE SAMME elementene finner vi i Ragnhild Koldens «I krig og kjærleik», en velskrevet og uhyggelig roman der perspektivet i likhet med Littels «De velvillige» ligger konsekvent hos overgriperne. Perspektivet veksler mellom Bjørn og Lillian, som likviderte og anga motstandsfolk under krigen.

Felles for Børke og Koldens bøker er at brutaliteten deres ikke fremstilles som medfødt ondskap. Bjørn og Lillian er begge skadeskutte sjeler, drevet like mye av personlige hevnmotiver som politisk og ideologisk overbevisning. Kjærligheten mellom Bjørn og Lillian gjør dem menneskelige, om ikke sympatiske, og Koldens roman er en uhyggelig påminnelse om at krig er en unntakstilstand, også for hvor enkeltmenneskers moralske grenser går. Trenden med å la fienden komme til orde tilhører kanskje en generasjon som ikke selv har opplevd krigen.

Gjennom dette grepet viser både «Jernporten» og «I krig og kjærleik» at venn og fiende er sammensatte skikkelser, og det i begge leirer.

^{GRO JØRSTAD NILSEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.