I ”Kongens hjerte”legger fattigjenten Lersol ut på farefull ferd for å finne hjertet til den ensomme og grusomme kongen. Til slutt redder hun ham – med sin kjærlighet. Jeg refererer selvsagt ikke fra Gaute Heivolls nye bok, men fra Barbra Rings store juleforestilling på Nationaltheatret, satt opp første gang i 1910, senere utallige ganger.Rings naive og håpefulle barnestykke står først og fremst i sterk kontrast til Gaute Heivolls ”Kongens hjerte”. For det er en stinkende, nattsvart og isende kald leseopplevelse som kommer fra fjorårets brageprisvinner. En bok om sykdom, død og angst.
Heivoll maler presisebilder av pestens elendighet: "Deegen løsnet fillene rundt halsen hennes, skar og klippet dem opp med en sabelformet saks, og det gikk små skjelv gjennom jenten, som om hun langsomt ble skrellet levende. De innerste tøyremsene var nesten grodd i ett med det væskende såret, og løse tråder hang fast i kjøttet som bitte små planterøtter."Vi følger et skip fylt med væskende sår, tannløse gommer og feberblanke blikk over havet til hospitalet i den dansk-norske hovedstaden, og tilbake igjen. Mistillit og aggresjon preger pasientene. De søker ikke kontakt med hverandre, glefser om noen kommer for nær.
Hovedpersonen eren navnløs far med en dødssyk datter, og forholdet mellom de to er famlende vakkert og kjærlig. De snakker i korte og halvkvedede setninger, og gjennom hele boken forsøker de å smile til hverandre, selv om de ikke alltid lykkes. Denne skjøre relasjonen redder boken fra det totale mørket.Heivoll har et historisk utgangspunkt, men han tegner et tidløst bilde. Det er baksiden som forteller oss at året er 1775, og vil du vite mer, må du lese intervjuer og anmeldelser. Det er ikke fortellingen Heivoll er opptatt av denne gangen ¬– ”Kongens hjerte” er mer poesi enn prosa.
Årets utgivelsevil dermed treffe andre lesere enn ”Før jeg brenner ned”. Personlig tilhører jeg de som har mer sans for fjorårets roman. Forrige bok var bredere anlagt. Her flettet han sin egen og hjembygdens historie inn i hverandre, og han ga oss en dramatisk samtidshistorisk hendelse, fra mange perspektiver og med mange detaljer.Denne gangen går Heivoll til essensen. Til livet, døden, havet og kjærligheten. Her det kun ett kronologisk handlingsforløp, ett gjennomgående perspektiv, minimalt om årsaker og virkninger, og navnløse, kontekstløse mennesker, uten vilje, overlatt i skjebnens hender.
Legen Deegener ett av to unntak. Han bringer målbevisst liv til pasientene sine. Den døde søsteren Siri har også fått navn. Hun lokker faren og jenten den andre veien – mot døden. Heivolls navnløse flokk seiler nærmest bokstavelig mellom en livets og en dødens kyst, med kjærligheten som eneste redning.Denne kjærligheten er det Heivolls bok har til felles med Barbra Rings barnestykke. Den onde kongen er riktignok fraværende, han nevnes kun to ganger, men vi vet hvem han er. Christian VII er som tatt ut av eventyrspillet fra 1910. En mishandlet gutt som ble en rasende, isolert og sinnslidende regent. Han er en skygge mellom boksidene, en påminnelse om hvor avgjørende kjærlighet er for livsmot og håp.
Er du enig med vår anmelder?
SOLID: I "Kongens hjerte" går Gaute Heivoll til essensen: livet, døden, havet og kjærligheten. Og det er solid, mener anmelder Petra J. Helgesen.
KOMMENTARER Våre regler