I naturens skjød

Det er mulig å betrakte all litteratur som en gjennomspilling av en serie grunnsituasjoner, temaer som varieres om og om igjen, neppe av latskap eller prekær mangel på fantasi, men fordi de ettertrykkelig har bevist sin kreative nytteverdi. Et av disse faste og uoppslitelige oppslagene er en persons ankomst til et fremmed sted, på flukt fra en helt eller delvis mørklagt fortid. Da er allerede to spenningsfremdrivende fronter etablert: hva det fortrengte og fortiede består i, og hvordan denne tyngende ballasten vil virke inn på de nye omgivelsene. I «Opp Oridongo» er det nettopp et slikt velprøvd, men altså såre effektivt scenario Ingvar Ambjørnsen presenterer oss for. Hans velstandsflyktning bærer det fiktive navnet Ulf Vågsvik, og har lagt seg inn hos en vesentlig eldre kvinne på en øy på Nordvestlandet. Hun er også en såret sjel, og leseren svever i behagelig villrede om forholdets overlevelsesevne stilt opp mot indre såvel som ytre påkjenninger.

I det hele tatt er dette en fortelling som utforsker gråsonene, sprekkdannelsene og skjørheten i mellommenneskelige relasjoner. Fallgruvene er mange, som en refleks av at vi har med voksne mennesker å gjøre, fulle av slagg og senskader fra tidligere intim omgang. Jeg-fortelleren Vågsvik markerer seg som en arketypisk Ambjørnsen-skikkelse, en tikkende bombe av angst og beven og hårsår ustabilitet. Selv om han kamuflerer følelseslivet sitt det han er kar om, med den oppdiktede floden Oridongo som fremste symbolbærer, skal det ikke altfor mye detektivvirksomhet til for å gi ham en profil som fordums fengselsfugl. Må han ut av huset, prøver han seg på en forsiktig og skyggeredd sosialisering med andre øyboere, men blir dypere involvert da en nederlandsk familie trekker opp folketallet.

Tragedien som rammer dem, gir støtet til Vågviks mest forpliktende konfrontasjon med egne smertepunkter, og innvarsler kanskje begynnelsen på den endelige demonutdrivelsen av dem. For den som er i det steile og uforsonlige hjørnet, er det ikke vanskelig å finne innvendinger mot Ambjørnens utgivelse av året. Den kan oppleves som stillestående og repeterende, løs i fisken og med skissemessige og til dels karikerte persontegninger. Her drikkes det bøttevis av kaffe og rulles rødmix i tide og utide. Her tenkes det ikke sjokkerende originalt om kulturforskjellene mellom sentrum og periferi. Men tar en seg bryderiet med å trenge inn bak romanens utvendige og trivielle markører, stiger et annet landskap frem. Da står den oppmerksomme leser overfor en både rørende og medrivende studie av et hardt prøvet mannssinn, mer og mer kjennetegnet av en sansemettet og meningsbærende innlevelse i den alltid like omskiftelige kystnaturen.

Det er bare nesten å ta for sterkt i å si at hav og fjell, vær og vind oppkaster seg til Vågsviks møysommelig tilkjempede verdigrunnlag og åpenbaringsreligion. Og måten naturbesjelingen underbygges og befestes på, er liten kunstnerisk bedrift i seg selv. «Opp Oridongo» er en bok som ber godt for seg om en fortsettelse. Og det bør den få, for den viser en forfatter med teft og kløkt og alle klørne intakt.

^{PÅL GERHARD OLSEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.