Heia Brand?

For få år siden gjenoppfrisket Dag Solstad sitt kjennskap til Ibsens «Brand» og lot seg begeistre av den strenge prest. Med stolthet avla han sitt vitnesbyrd: «Jeg retter ryggen. Jeg er atter kommunist. Jeg innser atter det nødvendige.»

Dette forteller mer om en revolusjonær samtidsforfatter enn om Ibsens dramatiske dikt. Like fullt er det interessant fordi det bringer det kontroversielle ved Brand inn i vår egen tid. Brand praktiserer sin ideale fordring, «Intet eller alt», med en konsekvens som fører hustru og barn lukt i graven. Alle andre støter han fra seg, og til slutt ender han i snøfonna, under Iskirken i et mektig Vestlandslandskap. Ibsen lar dessuten en ikke nærmere spesifisert «Røst» få siste ord. «Han er deus caritatis!» toner det gjennom tordenbrakene. Har da Brand, tross sin fremferd, fått sin frelse gjennom den barmhjertige Gud, deus caritatis? Eller ligger her avstand og ironi mellom kjærlighetens Gud og Brand, en avstand som vedvarer etter Brands død i form av en dom?

Disse spørsmålene har Ibsen-forskningen tumlet med siden utgivelsen i 1866. Boken «Ibsens Brand», redigert av Erik Bjerck Hagen, går inn i diskusjonen fra ulike sider i til sammen 11 bidrag over tre avdelinger: resepsjon, tolkning og kontekst.

Boken gir ingen endelige svar når det gjelder Brands psykopatologi. Den avslutter heller ikke diskusjonen om teksten er en tragedie eller komedie. Men forutsetningene for at dette kan bli interessant, er absolutt til stede. Her ligger det tekst i verdensklasse i bunnen, kommentert av fremragende forskere gjennom nærmere 150 år. Det er hele dette komplekset som nå bringes nærmere, og som føres videre gjennom nye perspektiver. Forfatterne skal ha takk for at de har latt dette tilflyte offentligheten på norsk, i et språk som bare unntaksvis blir sjargongpreget. Befriende er det å lese stipendiat Eirik Lodéns essay, med formuleringer som «Gregers Werle er den domestiserte Brand, slik Brand er den demoniserte Gregers Werle». Det går altså an å skrive med innsikt og eleganse på en og samme tid.

Selvsagt får man lyst til å delta i ordskiftet. «Brand» ble spilt på Nationaltheatret under annen verdenskrig, på et tidspunkt da publikum dels hadde vendt teateret ryggen. Dette danner møteplass mellom tysk og norsk fortolkningshorisont som kunne vært behandlet direkte. Når Anne Marie Rekdal stiller det «utenkelige spørsmålet» om Brand kunne vært kvinne, får man lyst til å snu på flisa. Kunne hans selvutslettende hustru Agnes vært mann? Selv mener jeg stykkets tragiske dimensjon ligger her, hos en kvinne som gir sitt liv til en religiøs despot. Det mest eggende bidraget er signert Lisbeth Pettersen Wærp som bringer inn synspunkter fra filosofen Alain Badiou for å rettferdiggjøre Brands kritikk av humanismen. Wærp unnslår ikke at Badiou er kontroversiell. Men når hans kritikk av humanismens konservative logikk projiseres tilbake til 1860-tallet, før parlamentarisme og allmenn stemmerett, blir den etiske kabalen vanskelig. Brands humanismekritikk bør ses i forhold til Ibsens tid, og da kommer vi ikke langt med radikal samtidsfilosofi. Sympati med karakteren Brand krever en revolusjonær grunnholdning. Men selv om vi tar avstand fra karakteren, kan vi elske teksten. Her ligger tekstens styrke og Ibsens storhet. Heia «Brand»!

^{HEMING GUJORD}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.