Glimt inn i Jon Fosses verden

JON FOSSE har alltid vært en sky person, og suksessen hans som dramatiker har gjort det nødvendig for ham å holde en viss avstand både til mediene og andre. Men i anledning sin 50-årsdag 29. september, har strandebarmingen sluppet Cecilie Seiness, jondøl og journalist i Dag og Tid, tettere innpå seg. Hun har intervjuet ham i flere omganger og fulgt ham til noen av utenlandspremierene på stykkene hans. Resultatet er blitt en velskrevet portrettbok, som ikke minst vil kunne tjene som en nyttig veiviser inn i den suksessombruste dikterens livs- og tankeverden.

Boken er derimot ikke, og gir seg heller ikke ut for å være, en studie i forfatterskapet. Der nøyer Seiness seg stort sett med å gi korte innholdsreferat og sitere fra enkelte anmeldelser. Det er heller ingen biografi hun har skrevet, men Fosse forteller nokså åpent fra ulike deler av livet sitt slik at boken gir et interessant bilde av det dikteren selv trolig ser som viktig. Samtidig vet han å sette grenser, og selv om Seiness prøver å bore dypere i enkelte tema, er det Fosse som styrer prosessen.

Les også

Skriftas umerkelege forskuvingar

HOVEDVEKTEN i fremstillingen ligger selvsagt på skrivaren Jon Fosse, fra han vant en novellekonkurranse i studentavisen Studvest i 1981 til han debuterte to år senere og videre frem til dagen i dag. Om den verdensberømte dramatikeren kan virke smålåten, har han aldri vært i tvil om kvaliteten på diktningen sin - og heller ikke lagt skjul på sin kunstneriske selvsikkerhet. «Eg har aldri vore plaga med tankar om at det eg skriv er dårleg», sier han et sted.

Boken får fint frem Fosses ambivalente forhold til hjembygden, og viser også hvordan opplevelser i oppveksten har vært med å forme ham både som forfatter og menneske. Hvorfor døden så sterkt opptar denne dikteren, gis det også en forklaring på. Sitt forhold til religion og kirke utdyper han, der han berører alt fra ateisme og gnostisisme til katolisisme og kvekertro.

Av særlig interesse er det han sier om sambandet mellom poesi og mystikk («Ateistar kan ikkje ha opplevd å skriva eit dikt.»), og om de visjonære øyeblikkene han har opplevd der han har «skjønt noko djupt og klårt og kjent meg som del av ein veldig samanheng.»

Les også

Fossesongar

OGSÅ om forsoningens stadig sterkere plass i forfatterskapet snakker Fosse ganske åpent. Det dreier seg om «noko som er større enn livet», men for dikteren er det mindre viktig om det er religiøs forsoning eller ikke. Men at diktningen hans er religiøs, slår han utvetydig fast. Noe annet ville da også vært ganske oppsiktsvekkende, slik forfatterskapet har utviklet seg særlig de siste ti årene.

Det er saktens mye en leser kunne tenkt seg mer utdypende gjort rede for, men Jon Fosse har sine grenser. Og det boken mangler i dybde, tar den igjen i bredde, for den dekker mange og viktige sider ved forfatterskapet.

Selv om strandebarmingen får en stadig større tilhengerskare, er det fremdeles mange som føler seg fremmedgjort i møte med diktningen hans. «Poet på Guds jord» vil kunne være en tjenlig guide for dem som ønsker å forstå mer av dikteren og fenomenet Jon Fosse.

^{JAN H. LANDRO}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.