Gigantisk!

Les skjønnlitteratur, skrev den profilerte svenske redaktør og Strindberg-biograf Olof Lagerkrantz, det er der man får mest innsikt i menneskenes liv og skjebne.

Sannheten i hans påstand fremsto for denne leser som uangripelig under den unike leseropplevelsen romanen «Tårnet» nettopp har gitt.

I fiksjonens form fremlegges et hovedvitnesbyrd om hvordan det var å leve sine liv i DDR i de siste årene av politistatens eksistens.

Dokumentarlitteraturen har i senere år blitt beriket med bøker som «Stasiland» (2005) og «Berlinmuren» (2008), som avdekket de trøstesløse forholdene i det tidligere Øst-Tyskland, og hvorfor landet råtnet innenfra.

I fjor kom romanen om DDR-statens sammenbrudd, om landet som sank.

Uten forkleinelse for omtalte sakprosa, treffer denne skjønnlitterære oppfølgeren leserens nerve enda dypere og skaper innforlivelse i en tilværelse, hvor det gikk et «piggtrådgjerde mellom ideelle fordringer og livets realiteter», holdt oppe av en overvåking som rammet alle og frembrakte «halve mennesker».

Leseren får raskt assosiasjoner til filmen «De andres liv», men romanens vingespenn er mye bredere.

Det er ingen overraskelse at den toppet bestselgerlistene i Tyskland i store deler av fjoråret. Det er en begivenhet at den nå foreligger på norsk og en fjær i hatten for forlaget at den norske utgaven, blant 15 andre språk, er først utenfor Tyskland.

Beretningen løper fra 1983, da overvåkingsstatens brå endelikt bare var i sin vorden, om enn som «et foster med ennå uferdige konturer i ferd med å modnes i vanens, resignasjonens og rådløshetens livmor». Gjennom over 800 sider, spekket med en detaljrikdom og kunnskapsmengde, som tjener tysk grundighet til ære, fører Uwe Tellkamp (f. 1968) sine lesere frem til klimaks 9. november 1989.

I dag, for 20 år siden, ble «Skammens mur» i Berlin stormet, gjennombrutt og inntatt av jublende menneskemasser fra øst og vest, og etterlot seg det bildet som for alltid vil symbolisere slutten på det kommunistiske diktatur i Øst-Europa.

Uwe Tellkamp, født i Dresden, hvor mesteparten av bokens handling også foregår, skriver med den fortrolighet og troverdighet som følger av at han selv ble forfulgt for «politisk upålitelighet». Senere fullførte han sine medisinstudier og ble kirurg, før forfatterskapet tok overhånd.

Det er et uhyre ambisiøst prosjekt han her har tatt på seg. Mange tema belyses, mange mål rammes. Man undres tidvis om buen nå ikke snart brister. Den holder!

Åpenbart er det en politisk bok, men det er også en kjærlighetserklæring til Kunsten, herunder legekunsten, og klassiske, borgerlige idealer. Man skulle forsverge at de fantes i DDR, men forfatteren tar sin leser med inn i familier som forvalter arven fra Dresdens kulturelle storhetstid. Her merkes en aura av Thomas Mann og Stefan Zweig

Men leseren må også gjøre en innsats.

Det blir som å løpe maraton, først noe slit med å finne rytmen, så lekende lett og livet er herlig, inntil man møter «veggen», kommer gjennom den, og i mål som et rikere menneske.

Isak Rogdes oversettelse er suveren og mesterverket verdig.

GEIR KJELL ANDERSLAND

Enig med vår anmelder? Si din mening her.