Forfatteren krysser sine spor

Når forfatteren velger å kalle en samling korte tekster, fortellinger, da innstiller jeg meg på at det er litteratur av mer personlig karakter enn noveller. Fortellingen er gjerne mer intim, den er løsere i komposisjonen, og henviser ofte til det selvopplevde.

Boken med undertittelen: «Sju fortellinger og et dikt av min mor» er i så måte eksemplarisk. Med et par unntak er det umulig å lese tekstene uten å se for seg den tidligere sjømannen, bryggearbeideren, journalisten, politikeren og programlederen Jon Michelet i hovedrollen. Michelet er en drivende god forteller. Listen med romaner, kriminalromaner, barnebøker, skuespill, debattbøker, fotballbøker er lang. Nå inntar han en vemodig, tilbakeskuende, reflekterende, varm og meget tilstedeværende posisjon. Den kler ham, men aller best der den formale distansen til ham selv er størst - som i «Verdens lys», en fortelling om kjærlighet og sorg. Historien om møtet mellom den godt voksne bryggearbeideren Hauk og lektoren Monika, begge på attføringstiltak i en bokkafé, er varm og jordnær.

Kjærlighetshistorien, tross sosiale forskjeller og ulikt syn på liv og død, er bevegende. Og kartet i «Jorden om natten», der Hauk tusjer ut lysene i by etter by, er både en sorgprosess og en minnereise over et liv.

Tittelfortellingen «Snøfonnenes geograf» har den klassiske novellens form. Fortelleren beretter sin historie om hvordan et feiltrinn, forårsaket av ytre økonomiske omstendigheter, får fatale eksistensielle konsekvenser. Som i «Verdens lys» blir hovedpersonens vilje til å forandre verden og virkeligheten ved å retusjere kart eller forme snøfonner, et håndgripelig bilde på menneskets frie vilje. De andre fortellingene, der forfatteren krysser egne spor og forteller om møter ved milepælen, er velskrevne og inderlige, men jeg savner en viss distanse til forfatteren. Slik morens lange biografiske dikt og forklaringene rundt det, er av mer historisk/biografisk enn av litterær interesse.

^{ANNE SCHÄFFER}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.