Finn er hovedperson og har som livsprosjekt å finne Den Aller Beste Tingen. Leketoget han får som fireåring setter det hele i gang. Med det skal han ut å lete, «på gras, på grus, i vatn og luft», og bryr seg ikke om faren som sier at tog bare kan gå på skinner. Toget går igjen i hele historien, uten at letingen, eller toget for den del, blir helt begripelig for leseren.
Fortellerstilen er knapp og det går fort. Finn blir 18 år, far, maler og bestefar på et blunk. Uten at han har funnet Tingen. Når sønnen Vesle-Finn blir fire år, får han farens gamle leketog uten at han blir glad for det. Dette er uforståelig for Finn, og etter hvert som sønnen vokser opp, øker avgrunnen mellom de to. Fordi fortellingen hopper så raskt fremover, er det vanskelig å bli kjent med Finn og føle sympati for ham. Jakten på Den Aller Beste Tingen hadde vært mye mer spennende hvis leseren fikk innblikk i hvorfor den er så viktig for hovedkarakteren.
En dag er toget forsvunnet, og Finn legger seg syk. Han står ikke opp igjen før barnebarnet Bittelille-Finn viser ham det nye leketoget sitt. Toget virker å være et symbol på livskraft, nysgjerrighet og fantasirikdom - og dessuten noe som bestefaren og sønnesønnen har til felles. Til slutt viser det seg selvfølgelig at Den Beste Tingen ikke er en ting, uten at finnergleden smitter over på leseren.
Historien er fortalt med avstand, og den krever store og små lesere som liker å tolke abstrakte størrelser. Heldigvis tilføyer illustrasjonene vitalitet og karikaturer til handlingen. Noen steder er fotografier smettet inn for å gi tekstur til tegningene. For eksempel er luen til Finn av ekte ull, og Non Stop-ene ser svært fristende ut fordi de er virkelige sjokoladelinser. Av en eller annen grunn har de fleste oppslagene fått en blendahvit og steril bakgrunn. Kanskje det er meningen at barn skal «fullføre» tegningene. Selv tror jeg boken hadde tjent på varmere farger og høyere puls.
KRISTINE ISAKSEN
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
