Det er hele 14 år siden Lisbeth Hiide sist utga en roman, «De lettsindige og tankeløse». Hvis det er mulig å snakke om et kunstnerisk tilbakeholdt «trykk», er romanen «Min fars hund» litteraturens svar på badeballen som er blitt holdt nede under vann og spretter opp med sin billedskapende og originale kraft.
Som leser blir man tidlig slått av forfatterens evne til å skape et særegent – og tidvis absurd – romanunivers, befolket av aparte karakterer og med et språk så nyansert og originalt at det gir lesefryd selv på setningsnivå. Lisbeth Hiide mestrer kunsten å skape skjønnhet med språket, men ofte i kombinasjon med nærmest horroraktige beskrivelser av romanens indre verden og persongestalter. Om mormor i boken heter det for eksempel: «Hun fikk satt inn gebisset med de store, firkantede fortennene og det hypnotisk sugende glassøyet stirret nifst rett på deg. De gedigne brillene med lilla innfatning skjulte heldigvis mesteparten av øyet».
«Min fars hund» er beretningen om en eksentrisk overklassefamilie, sett fra jeg-personen, tenåringsdatteren Bellas synsvinkel. Far er en egosentrisk, selvforelsket støvsugerselger som kommer hjem når det passer ham, mens mor etter hvert i roman blir permanent hospitalisert og dermed får posisjon som savnet, fraværende kjærlighetsobjekt.
Allerede på første side blir det klart at det ikke er en glanset kjernefamilie som møter oss: «Et hus fullt av hemmeligheter, stengt ute fra verden eller i sin egen verden. Et liksomhus, et hjem bygd av råtne planker som ikke kunne holde noe sammen». Den sentrale konflikten i romanen røpes av tittelen, fars store kjærlighet er ikke barna eller mor, men snarere kjøteren Farah som han har fått i premie på et pokerlag. Bellas kamp er å vinne fars kjærlighet, en umulig oppgave der far turnerer elskerinner og husholdningsassistenter som marionettdukker.
Lisbeth Hiide har skapt et originalt romanunivers, men innvendingen er at det etter hvert oppleves som statisk. Vi får ikke noe bevegelse i den krakelerte familien, de forblir uforanderlige porselensdukker i tekstens univers. Selv denne familien hadde fortjent bedre.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
