Som allmennkulturell skikkelse er gymlæreren belastet. Han arbeider liksom for tett på alle disse unge kroppene til å kunne unngå at mistankene bygger seg opp rundt ham. Kristian Klausen bekrefter i romanen «Akilles» fordommene mot gymlæreren, men antyder at det er selve jobben , ikke folkene, som er problemet. Romanens jeg-forteller skal egentlig ansettes som formingslærer, men blir midlertidig omplassert til gymsalen. Av sin forgjenger arver han et anatomisk korrekt kikkhull med utsikt til jentedusjen, en fristelse den unge lærervikaren ikke har styrke til å motstå.
Leseren skjønner ganske tidlig at denne romanen i grunnen ikke skal noe sted; den er fornøyd med la assosiasjonene strømme som de vil. Den gir seg gladelig i kast med alt fra observasjoner om gymlæreres svettelukt til essayliknende partier om Michael Jordan og Homers eposer. Dette er ikke sagt som en innvending. Men en slik skrivemåte krever en svært god penn; en som makter å holde romanen flytende ved hjelp av stilen alene. Hans Herbjørnsrud uttalte en gang at en forfatter må innse at det å skrive er nesten umulig. Først da kan han få noe til. For Klausen ser skrivingen ut til å gå ganske greit, men resultatet er også nokså ujevnt og skisseaktig.
Men han er utvilsomt et forfattertalent, som klarer å beholde lettheten i språket selv der hvor han beveger seg i retning av det eksperimentelle. Han evner dessuten å skape litterære gjentakelser som fungerer: To ganger skader jeg-personen med vilje en annen i gymsalen; to ganger avviser han en eldre kvinnes seksuelle tilnærmelser; to ganger mislykkes han i å gjennomføre et samleie. Jeg-fortelleren plages nemlig av impotens, en skavank der angsten for gjentakelsen antar nesten demoniske proporsjoner.
Likevel lar Klausen for mange tråder ligge løse, og nøyer seg med totaliserende, episke sveip der han kunne tatt seg bedre tid til å fortelle. For eksempel får vi vite at jeg-personen brøt med sin mor «under dramatiske omstendigheter», men etter dette er sagt, forlates emnet uten ytterligere kommentarer. Dét blir litt for lettvint.
FRODE HELMICH PEDERSEN
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
