En tapt tid

I Lars Ove Seljestads roman «Fjorden» ser en middelaldrende mann tilbake på sitt liv i lys av sin fars død. Romanen utvikler seg til en betraktning over mislykkethet. Mislykket som sønn, mislykket som pappa, mislykket i forhold til verden. Hvor vanskelig er det egentlig å være mann?

Seljestads roman ser ut til å mene at det er svært vanskelig; «Fjorden» speiler et mannssyn som i tidvis kan føles ganske problematisk: «Fra å vera ein som hadde sett på seg sjølv som ein vinnar, ein av dei som fekk det til i livet, begynte eg plutseleg å sjå på meg sjølv som ein tapar, som eit offer, som ein av dei som blir skilt ut av den store produsenten og kasta på skraphaugen». Til tross for at bokens tema er brukt mange ganger før og til tross for at de selvbetraktende avsnittene iblant synes å vippe over i det patetiske, vil jeg likevel påstå at Seljestad lykkes i det han foretar seg. Det skyldes bokens struktur og språk.

«Fjorden» er en bok som består av fire deler. I bokens første del befinner forteller-jeget – sønnen – seg ensom ved sin fars dødsleie, stilt ovenfor det livsavgjørende faktum at han aldri kan ordne opp i sitt vanskelige forhold til sin far; døden har kommet mellom dem. Den gjentakelsesmettede prosaen og den hele tiden påtakelige kroppsligheten gir en følelse av sterkt nærvær. En rekke selvrefleksjoner og beskrivelser av forholdet til pappaen munner ut i at de eneste gangene det var noe nærhet mellom far og sønn var når de i sønnens barndom fisket med familiens lille trebåt.

Andre del er en beskrivelse av hvordan gutt og pappa en sommer på 1970-tallet reiste sammen for å hente den da nybygde båten. Reisen i den nye båten fra verftet hjem gjennom fjorden er skildret gjennom et konsekvent gjennomført barneperspektiv. Det er et fortellergrep som helt utelater de bølger av selvmedlidenhet og sentimentalitet som både del en og bokens tredje del tillater. I del tre fortsetter refleksjonen som innleder romanen, men nå med avstand til farens død. I slutten av tredje del kommer en av bokens åpninger. I en lang beskrivelse av selvmord (gjennom å drukne i elven) som flukt skifter Seljestads prosa stil og tempo, den glir over i lange, flytende stykker uten punktum, hvor den tidligere ofte har holdt seg til den type «hovedsetningsprosa» som kan være så typisk for mannsromaner.

Alle bokens fire deler har forskjellig stil og tempo. Fra en gjentakende og ytterst nærværende innledning til en rolig fremskridende reiseskildring til en svingende alveaktig flukt kommer leseren til bokens fjerde og siste del, som består av et 
firelinjers dikt. Det avsluttende diktet er også bokens tittel, for alt ender i fjorden: «Heime no. 
I den grøne fjorden. Min heimsens fjord. Berre her er eg». Hva det gjennomgående handler om er hjemlengsel når man føler seg desorientert i eget liv. Det er et spørsmål om å finne hjem, hvor hjem kan være familie, elv, eller en reise hjemover, innover fjorden, sammen med pappa en gang i barndommens for alltid tapte tid. Om en sånn søken, en sånn reise, er en relevant eller en god måte å forholde seg til sin eksistens på, må forbli usagt. Men det er ubestridelig at Lars Ove Seljestad i «Fjorden» er en imponerende dyktig romanforfatter.

Er du enig med vår anmelder? Si din mening i feltet under.