En svimlende god bok

I CHILE, i Rancagua, bor Carmen, søster av min venn Martín. Hun er en liten kvinne i 60-årene, kreftsyk nå. For 36 år siden satt hun med bind for øynene i en kjeller, ble grovt torturert, uten å røpe noe. Da bindet gled litt ned, så hun torturisten sin, kjente igjen en nabo - som hun i dagens Chile møter på gaten. Offer og overgriper. Som om ingenting har skjedd.

Denne politiske situasjonen i Chile, fortidstabuet og den politiske glemselen, at det finnes to parallelle historiske fortellinger om kuppet, fascismen, torturen, drapene, eksilet, er bakgrunn for Pedro Carmona-Alvarez' roman «Rust». Eller kanskje er det forgrunnen, selv om det begynner i Norge - som en oppvekstroman om vennene i det stadig mer suksessrike bandet «The White House».

Men denne romanen begynner så mange ganger, for vi hopper paradis fra historie til historie med nye stemmer og nye perspektiver over store avstander i tid, geografi og erfaringer - og med montasje av fiksjon og fakta, av historiske hendelser og hverdag. Men «Rust» er også: setninger å elske, kunnskap, leseglede, innsikt, politisk refleksjon. En svimlende prestasjon av en bok, som du vil at andre skal lese. For det blir ikke så mye bedre enn dette.

NÅR ROMANEN BEGYNNER, er Passolini - eller Miguel Ángel Darío Cortez, hovedpersonen både i boken og bandet «The White House» - forsvunnet. Passolini er eksilbarnet som oppnår det meste og forsvinner brått og uforståelig, men individet, stjernen, damemagneten Passolini bygges opp gjennom kameratenes fortellinger, en hukommelsesreise, som også er deres egne livshistorier. Denne beat-aktige førstedelen domineres av vennskap, kjærlighet, musikk og en rocka, urban ungdomstid, og vennene som nå prøver eller ikke prøver å bli voksne - for «det gjør vondt å bli voksen».

Men alt dette forsvinner inn i skyggen av en kollektiv fortid som har med kuppet i Chile i 1973 å gjøre. Denne overgangen til andre hoveddel, «Los Aparecidos», er rå - og vi er nå i Buenos Aires. Tittelen, som betyr gjenferd, har noe ibsensk over seg: Fortiden blir «hovedperson», men tittelen refererer også til «los desaparecidos» - de forsvunne, diktaturofrene. Slik blir vi kastet inn i en brutal virkelighet. Kanskje minst brutal er den illusjonsløse henrettelsen av åtte gamle torturister, begått av et kollektiv av åtte eksilanter med egne og foreldrenes grusomme historier som rasende arv.

HUKOMMELSE ER et politisk prosjekt. Fortiden invaderer nåtiden: «Eksilet er et sted der man til slutt omringer seg selv med fortid, med sår, med avklipte vinger». Selvsagt blir disse åtte private hevnerne, som tilraner seg en autoritet som kun er forbeholdt makten, fordømt av alle. Deres symbolske, men virkelige hevn, som vil gjenopprette rettferdigheten på vegne av alle diktaturofre, utfordrer lovens makt.

At Eichmann-saken nevnes, løfter tenkningen som provoseres frem: forholdet mellom rett og rettferdighet. Rett er ikke rettferdighet, samtidig er det rettferdig at det finnes rett. Den større historien erobres gjennom å kjenne historien til et konkret offer; og siste del, fra fengselet, forteller eksilantenes rystende historier. «Noen bør ønske å huske hva noen nødvendigvis ønsker at noen bør glemme», sa Georg Johannesen.

^{GRO BYRKJELAND}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.