Ektefølt fra Tore Renberg

Det gledelig å lese en roman der forfatteren våger å røre ved det som er personlig 
og nært.

«Dette ermine gamle dager» handler om å bli voksen nok til å se sine foreldre på godt og vondt. Jarle Klepp leter etter en måte å forholde seg til sin døde far på, en far som ødela familien med misbruket sitt. Boken skildrer problemene med å finne kjærlighet til en som på alle mulige måter sviktet.

Beskrivelsene av farens misbruk er gjenkjennelig fra «Kompani Orheim», men oppleves ikke gammelt fordi Renberg gir stoffet et nytt perspektiv. Jarle Klepp har kommet videre i livet sitt, har selv fått barn og ser sin far med en annen type forståelse enn tidligere.

Flere anmeldelsertrekker frem at Karl Ove Knausgårds» Min kamp», i tillegg til Renbergs tidligere bøker, har uttømt denne tematikken. Personlig synes jeg Renberg går lengre enn Knausgård, fordi han tørr å sette et speil mot seg selv og utforske sine egne, indre demoner. Han spør seg selv hva som gjør han lik sin far, hvilke egenskaper han gjenkjenner hos seg selv, og redselen for selv å skli ut på samme måte.

For i noen av Jarles refleksjoner over faren, oppleves Renbergs egen historie veldig nærliggende. Disse ærlige og hudløse beskrivelsene gjør boken troverdig og gjør at lesingen av første del blir intens og personlig. Faren med å skrive så vakkert, nært og selvbiografisk, er at de elementene som er fiksjon, føles som fiksjon. Det som er skrevet for å lage driv eller handling i romanen mister taket på leseren nettopp fordi det skinner igjennom at det er konstruert.

Dette blir tydelignår Renberg bruker et møte med datteren i vennefamilien som Jarles far besøkte nesten hver helg i mange år, som katalysator. For hennes familie var faren en drikkende kompis, og en «onkel» som stakk til dem penger. Møtet med «jenta fra fortida» setter i gang refleksjonene til Jarle. Dette oppleves som et fiksjonselement, laget for å skape driv, forstyrrer den ellers emosjonelt ærlige romanen.

Renberg har loset Jarle Klepp i havn, men har en utfordring når han skal få handlingselementene til å virke like ektefølt og troverdig som de personlige refleksjonene.