Distanserte diagnoser

Og dette har nettopp vært Farsethås’ ambisjon: Hun forklarer i forordet at hun med denne boken har vært «mer opptatt av tematiske lesninger enn av kvalitetsvurderinger god/dårlig». Det er ikke vanskelig å forstå ønsket om å trekke lengre tematiske linjer, men jeg har vanskelig for å innse hvorfor dette skulle hindre henne i å røpe hva hun synes om de omtalte bøkene. Slik boken foreligger, blir Farsethås’ egen posisjon nemlig nokså utydelig. Etter endt lesning er jeg fremdeles usikker på hvor hun egentlig kommer fra, rent litterært, hvilke spørsmål som er viktigst for henne, og på hvilke punkter hun føler trang til å utfordre den konvensjonelle smaken.

TA FØRSTE KAPITTEL. Der skriver hun velinformert om den såkalte virkelighetshungeren i norsk litteratur, målbåret som denne gjerne er av fortellere som stadig beklager at «alt er sagt, gjort og bygget før». Under lesningen av disse analysene får jeg en klar følelse av at Farsethås stiller seg kritisk til slike repetitive uttrykk for intellektuell avmakt, men ikke på noe punkt går hun ut med hva hun egentlig mener og hvorfor. I stedet tilstreber hun en objektivt registrerende fremstillingsmåte, som mest av alt demonstrerer hvor langtekkelig det er å lese forfattere som ikke tør å påstå noe uten full ryggdekning.

Derfor liker jeg i grunnen Farsethås best der jeg er mest uenig med henne, særlig i analysen av Trude Marsteins roman «Plutselig høre noen åpne en dør» (2000). Hun lanserer her en klar tese, som likevel er alt annet enn innlysende, nemlig at Marsteins jegforteller best kan leses som en kvinnelig hjernehelt i tradisjonen etter Dag Solstads mannlige hjernehelter. For at hun skal få dette til å passe, må hun både sannsynliggjøre at jegfortellerens refleksjoner blir «alle tings målestokk» innenfor Marsteins romanunivers, og at leseren inviteres til å identifisere seg med denne jegfortelleren. Dette lar seg imidlertid neppe gjøre, fordi Marstein så tydelig (om enn implisitt) tar avstand fra sin hovedperson, idet hun viser oss hvor skakkjørt hennes hyperrefleksjon i grunnen er. Likevel setter jeg større pris på Farsethås’ insistering på dette punktet enn på mange av hennes mer uangripelige påstander.

BLANT DISSE kan nevnes hennes tese om Karl Ove Knausgårds romanserie «Min kamp». Det nye ved dette romanverket er, ifølge Farsethås, ikke den selvbiografiske dokumentarismen i seg selv, men at forfatteren også utenfor verket insisterer på at romanene skal leses som autentiske, personlige bekjennelser. Dette kan hun nok ha rett i, men påstanden får meg ikke akkurat til å løpe til bokhyllen for å hente frem Knausgård på ny.

Og dette er og blir bokens hovedproblem: Temperaturen er rett og slett for lav til å vekke leserens engasjement.

Er du enig med vår anmelder? Si din mening i feltet under