Dirrende debut

Media kjærtegner stadig debutantene. De samles på klassebilder og vi får vite alt om deres eksotiske bakgrunn. Finnes det en fetisjisme i dette? Vi vet at de fleste vil forsvinne. Jeg tror Runar Dahle er en av dem som overlever.

«Der har vi deg, ja» byr på syv noveller. Ikke alle er like sterke eller like elegant komponert. Viktigere er at de fremviser en språklig energi, en fortellerevne og ikke minst et blikk for å skape eksistensielle øyeblikk ut av hverdagens små bevegelser og dialoger.

Særlig sans har jeg for andrenovellen «3. person» som på nydelig vis skildrer ubehaget som kan sive inn og forgifte et samliv. Vi møter et par på hyttetur med deres felles barn, kalt vesla. Hytten er et velbrukt motiv i norsk samtidslitteratur. Den fysiske isolasjonen kan skape en fortetning i relasjonene, all grumset som hverdagen fortærer, kan komme til overflaten. Slik blir hytten en slags ekstremtilstand. For selv om radien er liten i novellen, familien beveger seg dovent til stranden, til landhandelen, ut i båt, så skapes det etter hvert en dirrende dramatikk. Tittelen hentyder til et illusorisk trekantdrama, mannen i forholdet er sikker på at det finnes en erotisk spenning mellom konen og en hyttenabo, og går langt i å undersøke dette.

Novellisten Dahle lar den lille familien dra ut på havet som for å tilspisse situasjonen ytterligere. Faren opptrer svært truende i en allerede farlig situasjon. Scenen er et ypperlig eksempel på hvordan Dahle tar tematisk risiko, ved å la faren bryte ut av det trygge og familiære, og vise en aggressiv, truende side. Her mener jeg også han viser en svakhet ved til slutt å harmonisere det hele.

Foruten Dahles skarpe blikk for detaljer, er det også verdt å hedre ham for humor. Her er mye eksistensiell alvor mellom linjene, men også fandenivoldske skildringer som dette: «Eg vart fødd, bad luck. Doktorane snitta opp mor mi, skar opp magen hennar, og så drog dei meg ut, ein blodig skrikande kropp med lemmer som rykte spastisk under det skarpe skinet frå lysstoffrøyra».

Også Dahles poetiske potensial kommer til syne i noen av novellepassasjene. Noveller som «Eplemannen» får jeg derimot ikke helt tak på, men kanskje er det her den ansvarlige redaktøren, og ikke debutant Dahle som i første runde burde strammes opp.

^{SILJE STAVRUM NOREVIK}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.