"Det er ikke alltid så lett å tåle diktning," heter det i Jón Kalman Stefánssons siste roman, for "den kan føre mennesker i de mest uventede retninger". Dette er imidlertid en egenskap diktningen deler med naturen, særlig slik den kommer til syne i denne romanen, som utspiller seg i et barskt, islandsk vinterlandskap en gang mot slutten av attenhundretallet."Englenes sorg" er en fortsettelse av romansuksessen "Himmelrike og Helvete" fra 2007, og fremdeles er forholdet mellom naturkrefter og menneskets vilje hovedtema: Vi følger en åndelig begavet, ikke navngitt gutt på hans ferd sammen med postmannen Jens gjennom hylende vind og lavende snø på vei med post til avsidesliggende kroker langs de islandske fjorder.
Det er ikke bare naturkrefter som venter dem der ute i isødet, for etter at gutten har opplevd en viss forbrødring med sitt fåmælte og halvgale reisefølge, får han foruroligende hint om uforklarlige opplevelser: "Jeg har vært oppe på viddene og sett ting. Og hørt ting. Jeg har sett fjell i julinatten, og de har sett ut som sovende fugler. Og så har jeg hørt dem synge." Kort tid etter denne bekjennelsen kommer de to fra hverandre i snøstormen, og plutselig står gutten ansikt til ansikt med et gjenferd som ser på ham med iskalde øyne.
Stefánssons ry som forfatter hviler først og fremst på hans sterke og syngende prosa, glimrende gjengitt i Tone Myklebosts norske oversettelse. I likhet med all vellykket prosalyrikk, er Stefánssons språk fundert på en følsom observasjonsevne koblet med en livsholdning som ber oss om å legge merke til detaljene i våre omgivelser, noe som i mange tilfeller medfører en revurdering av hva som er vesentlig her i livet. Noen ganger kan et par skuldre som skinner av månelys være viktigere enn alt annet.Når jeg likevel, på tross av Stefánssons særegne språk, ikke fullt ut lar meg overbevise av denne romanen, skyldes det visse forhold ved handlingen: Romanhelten er en begavet gutt som av sine foresatte på Plassen velges ut til å få humanistisk utdannelse. De er glade i ham, og har bestemt seg for å satse på ham. Likevel beordres han plutselig, av disse samme menneskene, til å legge ut på en reise som i tillegg til å være livsfarlig også er helt unødvendig. Hvorfor?
Når det mot slutten av boken blir klart at denne turen neppe kan ende godt, får jeg en følelse av at romanens møysommelige fremstilling av et kunstnersinn i emning til syvende og sist er like bortkastet som denne guttens korte liv, og utgangen blir dermed stående uten tragisk kraft.
Nå kunne det naturligvis innvendes at dette nettopp er romanens bitre innsikt: Naturen er nådeløst inhuman og bryr seg ikke om et ungt menneskes søken etter mening. Greit nok, men det er ellers lite i denne boken som målbærer en slik gjennomgripende fruktesløshet, tvert imot insisterer den hele tiden på diktingens uvurderlighet, sinnets gåtefulle krefter og naturens besjelethet.Når romanen derfor mot slutten, i hvert fall til en viss grad, ender opp med å bli en fortelling om en langtrukken og for guttens vedkommende nokså umotivert vandring mot en hvit grav, er det som om dette har skjedd i vanvare.
Er du enig med vår anmelder?
NATUR OG MENNESKE: Hovedtema i Jón Kalman Stefánssons siste roman "Englenes sorg", er forholdet mellom naturkrefter og menneskets vilje.
KOMMENTARER Våre regler