Dikter et hundeliv

DA POETEN BJØRN AAMODT døde i 2006, etterlot han seg et uferdig diktmanuskript viet boxerhunden Frodo som døde året før, i juli 2005. Verken hunder eller døden er ukjente størrelser i poesien, men Aamodt formgir materialet så bevisst og konkret at dette blir en spennende utgivelse. Diktet «Avskjed» er fortellende, men svært stramt komponert og fastholder minner om den kjære hunden: Her gis glimt fra lufteturer, plassen hvor den sover beskrives og i forbifarten fortelles det om da Frodo gjorde «buhundjenten gravid». Men også hundens siste levetid blir nøye gjort rede for, ofte i et klinisk språk som likevel rommer ømhet.

Sorgprosessen krever at poeten følger «sporene tilbake i et forsøk på å få med seg alt,begynne på nytt,for å heles». Men hvordan kan skriften representere livet og oppfylle poetens strenge krav til presisjon og fylde: «bare skildringen er nøyaktig utført,vil den siste prikken det enda er plass/til,berøre det punktet som gjør bildet fullstendig».

AAMODT IDENTIFISERER SITT JEG og sin gange i skriften: «skriften lett fremoverbøyd, lut i rygg/n slik jeg selv går, min egen stil». Den grafiske representasjonen, typografien, synes å spille en viktig rolle i diktet. Versedelingen skjærer seg gjennom ordene: «tegnene på en linje som kuttes over i en ef/f». Og de ulike kvadratiske blokkene på arkene bindes sammen ved slike orddelinger. Tegnsettingen er også spesiell, kommaet settes konsekvent uten mellomrom. Et slikt sammentrengt skriftbilde bidrar til å skape en framdrift og sterk flyt i teksten. Og hvis punktum er «prikken» som gjør bildet fullstendig, så eksisterer den ikke i Aamodts dikt, som avsluttes med et komma.

REDAKTØR Henning Karlboms utgangspunkt var en utskrift på 67 ark fra Aamodt. 66 av arkene inneholder et sjulinjers dikt, mens det siste bare rommer halvannen linje. På sidene har Aamodt strøket noen ord og tilført enkelte nye ord og sekvenser med penn, men rakk aldri å fullføre diktet etter den intensjonen han måtte ha hatt. Utgiverne har valgt å ta inn Aamodts rettelser i teksten, i pietet for forfatterens siste vilje og som en mulig «endelig versjon», og dermed ofret den strenge formen som preget utskriften. I etterordet skriver Karlbom at rettingene viser at «Aamodt legger større vekt på ordenens presisjon enn på linjelengde og ordlengde».

AAMODT ER KJENT som en kresen og formbevisst system-dikter. «Stå» (1990) og «ABC» (1994) ble komponert etter ulike tallprinsipper. Og vi kan spørre: Hvorfor akkurat 67 ark med sju linjer? Om jeg tillater meg å spekulere uhøytidelig, bunner kanskje det tilsynelatende usymmetriske tallet i et rasjonale: I folketroen regnes sju hundeår på ett menneskeår. Prisnippet gjør alderen mellom menneske og hund til oversettelige, sammenliknbare størrelser. Kanskje representerer de sju linjene på hvert ark ett hundeår. Deles 67 på 7, blir summen 9, 5714 osv. I teksten nevnes det at hunden ble ni år og noen måneder. Det er kanskje interessant at summen, hundens levealder, da blir til et uendelig tall, et tall som kanskje også beskrives av ordene som avslutter diktet: «navlestrengen til det utenkeli/ge intet,og ingenting gjenfødes,».

^{SINDRE EKRHEIM}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.