LA DET IKKE HERSKE noen tvil om at Dan Brown er en djevel til å skrive thrillere. Han skrider til verket med alle verktøy og hjelpemidler som faget fordrer: Hvert kapittel er en cliffhanger; han senker tempoet til det ulidelig spennende ved hjelp av tilbakesprang; stadige frempek gjør at boken blir umulig å legge fra seg. Tro meg når jeg sier at du kommer til å lese «The Lost Symbol» på en helg. Maks.
Brown brukte nøyaktig de samme triksene i de to forrige bøkene, «Engler og Demoner» og «Da Vinci-koden». Men dette er ikke som å kikke en tryllekunstner i kortene, boken er like spennende selv om man godt vet hvordan det gjøres. Det er et mye større problem at Dan Brown nå har skrevet den samme boken for tredje gang:
I HVER ENESTE BOK blir en eldre mann drept/kidnappet, og symbolforsker Robert Langdon tilkalles. Sammen med en kvinnelig slektning av den eldre mannen må han løse kryptiske gåter som er skjult av et mystisk brorskap i verk fra den vestlige kunstens kanon, samtidig som at et seismisk skifte i den menneskelige bevissthet er innen rekkevidde. Som motstander har de en mentalt ustabil, men ressurssterk mann med sterk interesse i at status quo opprettholdes.
I «The Lost Symbol» er det frimurerne som har den tilmålte rollen som mystisk brorskap, og handlingen er flyttet fra Europa til USAs hovedstad Washington D.C. Som vi allerede har lært i Nicholas Cage-filmen «National Treasure», lurer det frimurerske symboler rundt hvert et hjørne i denne byen, og Brown mesker seg i historiske detaljer og tryller fascinerende fakta ut av ermet.
På tross av at leseren blir drevet fremover i boken med bankende hjerte, er det akkurat litt for mye pur dumskap i den til at den skal være tilfredsstillende. Det andre temaet i boken er forskning på «noetic science», som er en slags new age-tenkning med doktorgrad. Denne føles påklistret i boken, og kommer til slutt parodisk i bakgrunnen for den heseblesende handlingen. Mer utilgivelig er det at bokens uunngåelige tvist – den som gjorde at man satt med haken hengende i de to foregående bøkene – er pinlig åpenbar allerede fra side hundre.
MEN VET DU HVA, jeg skal ikke lyve for deg: Har du gledet deg til denne boken, så kjøp den og nyt hver handlingsspekkede og faktoidfylte side. Brown er en mester på slikt. Men etter en utslitende leseøkt kommer du til å anbefale den videre med samme advarsel som jeg gir deg:
Den er bra, men også skikkelig, skikkelig dårlig.
WALTER N. WEHUS
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
