««Villskapens år». Bjørnstjerne Bjørnson 1832–1875»
Det er en drabelig oppgave Edvard Hoem har tatt på seg med denne stort anlagte Bjørnson-biografien – og dét samtidig med at han utgir den ene flotte Shakespeare-oversettelsen etter den andre. Foreløpig foreligger første bind, som i alt teller 667 sider, mens andre bind, som tar for seg perioden 1876-1910, etter planen skal komme i Bjørnson-året 2010. Selv om det tidligere er skrevet en hel del om Bjørnsons levnet, mangler det en biografi som tar for seg nasjonaldikterens liv under ett. Denne mangelen skyldes etter alt å dømme stoffets enorme omfang. Bare Bjørnsons brevveksling innen Skandinavia, redigert av Francis Bull, fyller ni bind!
Edvard Hoems hovedtese som biograf, er at Bjørnson var større som politiker enn som dikter, hvilket det neppe er noen grunn til å krangle på. Han legger vekt på hans utrettelige engasjement i alle slags saker, ofte til større irritasjon enn akklamasjon. For det er virkelig slående hvor radikal Bjørnson var i møte med det bestående: «På ein og same gong skal ein avskaffe embetsmannsstaten og kongedømmet, klasseskilja og den eliteundervisninga som latinskolen er berar av!» Og da Preussen angrep Frankrike i 1870, ville Bjørnson gripe dagen og føre en bondehær til Sør-Jylland, som skulle igangsette en folkereisning med kraft til å styrte monarkiet i alle de nordiske landene.
Med rette kaller Hoem dette programmet revolusjonært, og det er ikke til å undres over at Bjørnson skaffet seg mange fiender blant de kondisjonerte. Mer underlig er det hvordan han med et slikt program kunne oppnå en posisjon som landshøvding i Norge. Det ville vært utenkelig uten diktningen.
Og dersom man skulle reise en innvending mot denne ellers fortjenstfulle biografien, måtte det være behandlingen av Bjørnsons diktning, som man sant å si lærer lite om hos Hoem. Det er forståelig at han ikke presenterer inngående litterære analyser, men han kunne ha brukt mer plass på mottakelsen verkene fikk da de ble utgitt. I Hoems fremstilling virker det iblant som om Bjørnson kastet verkene inn i et stort svart hull etter hvert som han skrev dem. Gjennom hele biografien får vi knapt et eneste sitat fra aviskritikkene, hvilket gjør det vanskelig å følge Bjørnsons status i den europeiske samtiden. Selv ikke det europeiske gjennombruddet med «En Fallit» i 1875, vies mange sidene. Det refereres kun til én aviskritikk, som attpåtil er åpenbart urimelig. Vi får vite at Bjørnson «svarer på» kritikken, men hva han svarer, må leseren selv finne ut av.
Hoem er på sitt beste når han skildrer teatermannen Bjørnson. Her feier han all tvil til side: Bjørnstjerne Bjørnson er det norske teaterets far. Da han i 1865 fikk full kunstnerisk kontroll ved Christiania Theater, kombinerte han satsingen på norsk samtidsdramatikk med klassikere som Shakespeare, Molière og Holberg. Hoem betegner hans avgang to år senere som en ulykke for norsk teater, som fort falt tilbake til gamle synder: lettere farser og syngespill. Høstens program på DNS kan tyde på at vi ennå ikke har kommet over tapet av Bjørnson.
FRODE HELMICH PEDERSEN
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
