At ikke Annette Mattsson ble nominert til Brageprisen med sin sjette bok, novellesamlingen «Å dele en flamme», må skyldes en forglemmelse, for dette er novellekunst på høyt nivå. Goethes klassiske definisjon på novellen er som kjent at den skal inneholde «en uhørt hendelse», og i de ni novellene er brå og plutselige forsvinningsnumre, gjerne på ferier, et gjennomgangsmotiv. I «Den tredje dagen» møter vi en kvinnelig jeg-forteller som returnerer til Barcelona etter at mannen forsvant der for fem år siden.
«Barcelona tok ham. Det er alt jeg vet» står det. Via hyppige tilbakeblikk får leseren innblikk i hva de gjorde i Barcelona like før han forsvant, og leseren forstår at det er på psykologiske planet at ting «egentlig skjer». Barcelona er rot og kaos for den ene, et romantisk sted for den andre. Gradvis vokser avstanden mellom paret frem i tilsynelatende hverdagslige episoder, ladet med undertekst. Både i denne novellen og samlingens øvrige historier risses det opp hverdagslige og gjenkjennelige situasjoner, med en underliggende, nesten grøsserliknende stemning.
I «Skinnende hvit som en isbre» møter vi et ektepar på ferie i Italia. De er på biltur, og plutselig stanser mannen og kaster kvinnen ut av bilen. Hun sier hun har sett ham gå inn i en smykkebutikk, noe han åpenbart har nektet for mange ganger, før han erstatter ord med handling og forlater henne på motorveien. Den uhørte hendelsen avdekker en dypere konflikt. Det forutsigelige blir brått til noe svært uforutsigelig, noe som skaper nerve i alle novellene.
Tittelnovellen, «Å dele en flamme» utspiller seg på café, der en av samlingens mange upålitelige jeg-fortellere virker å være involvert i en iscenesettelse av noe slag. Leseren blir aldri riktig klar over hva som foregår i denne novellen, en uvisshet som i grunnen gjelder hele samlingen. Vi vet at det er slik, noen kan alltid forsvinne, og «Å dele en flamme» skildrer det uforutsigelige i tilværelsen på glimrende vis.
Er du enig med vår anmelder?
KOMMENTARER Våre regler