Rune Belsvik, Chenjerai Hove, Bryony Lavery, Mark Ravenhill, Gyrid Axe Øvsteng, Kim Atle Hansen, Sigmund Løvåsen, Haddy Jatou N'jie, Fredrik Lyngås Pedersen, Kate Pendry, Erlend Sandem og Bjørnar Lisether Teigen
«DUS – Den unge scenen 2/3» er den andre tekstsamlingen som springer ut av teaterprosjektet DUS. Prosjektet ble startet i 2004 etter modell av engelske Connections, og begge prosjekter innebærer at etablerte dramatikere skriver samtidsdramatikk for ungdom. DUS-stykkene blir iscenesatt av ungdommer landet rundt, og hvert år møtes noen utvalgte grupper til festival på Det Norske Teatret i Oslo.
De elleve tekstene i «DUS – Den unge scenen 2/3» er tydelig merket av målgruppen sin, og deler seg mellom to tematiske tendenser. På den ene siden har vi de politiske tekstene som skildrer krig, ekstrem reality-TV og brutale terrorhandlinger. På den andre siden har
vi det ungdomslitterære teamet fremfor noe: identitet. Den sistnevnte tematikken problematiseres gjennom sex, selvmord, saftig språkbruk og psykisk syke foreldre. De fleste tekstene i denne samlingen kan dermed sies å tilhøre rett-i-fleisen-teater («In Yer Face Theatre»), en tradisjon som bestreber seg på å sjokkere sitt publikum.
Alle tekstene er ikke like sjokkartede, men det er kun én tekst som ikke tar i bruk ekstreme ord eller handlinger. «Den siste songen» av Rune Belsvik er første stykke ut, og det fokuserer hverdagslig og lavmælt på fremtidsutsiktene til syv jenter.
Etter Belsvik durer Chenjerai Hove i gang med Afrikas demokratiproblemer, og deretter kommer brutaliteten og bannordene på løpende bånd. Jeg undrer meg over at flertallet av dramatikerne velger seg slike voldsomme virkemidler, men samtidig er de teatrale elementene i resten av samlingen generelt mer interessante enn hos Belsvik, og det sceniske vinner på at de fleste tekstene er mer handlingsbaserte.
Etter min mening er Bryony Laverys rytmiske replikkvekslinger det mest spennende i den politiske kategorien. Hennes måte å bruke linjedeling og gjentak på, gir følelsen av å lese grotesk lydpoesi. Hun kan for eksempel skildre en voldtektsscene ved å kryssklippe skrik off-stage og replikker på scenen.
Erlend Sandems «Blowing bubbels» skiller seg ut blant identitetstekstene, med spesielt stram dramaturgi. Replikker og handlinger som innledningsvis kan virke tilfeldig valgt, viser seg alle å være smertefullt avgjørende for historien til stykkets seks ungdommer.
Kate Pendry kombinerer de to tematikkene ved å iscenesette en skolemassakre, og hun gir avslutningsvis et råd til regissører og skuespillere: «Bli ikke skremt av det som er mørkt. Ikke alt som er «godt» er det, og ikke alt som de sier er «farlig» er det heller.» Kommentaren peker på et ubehag som gjelder hele samlingen, men som samtidig gir tekstene kvalitet, både litterært og scenisk.
Transit er det eneste forlaget i Norge som satser på dramatikkutgivelser, og den tykke tekstsamlingen fra DUS er et av bevisene på at norsk samtidsdramatikk faktisk er verdt en slik satsing.
PETRA J. HELGESEN
