Monica Kristensen er ute med sin fjerde Svalbardkrim, og som tittelen peker på er det den russiske gruvebyen Barentsburg som er ”crime scene” denne gangen. Vår venn fra de tidligere bøkene, sysselmannsbetjent Knut Fjeld, må motvillig ta turen over til russerne, da en gruvearbeider er funnet omkommet på en ikke helt pen måte. Men det som for Knut Fjeld skulle være et politimessig rutineoppdrag og en dagstur med helikopterskyss, blir en uventet nedstigning i et fremmed samfunn der han snart skal føle seg både bortkommen, fanget og forfulgt. Godt hjulpet av de gamle triksene dårlig vær og lite batteri på mobilen.
Dette er, for å vri litt på Knut Borges åpningsreplikk i 20 spørsmål, en historie sammensatt av to. Hans overordnede i Longyearbyen vil at han skal holde øye med båtene i havnen, siden han først er værfast hos russerne, det er mistanke om overfiske og svindel med fangstkvotene. Samtidig blir saken med den omkomne Vanja stadig mer ullen og komplisert. Overflatevennlige embetsmenn vil bare ha en hendelig-uhell-signatur, andre betror Knut hemmeligheter, Vanja har en fortid og forklaringer kommer og går.
En ting er at Monica Kristensen kan sitt Svalbard, både miljø og atmosfære står til troende og vel så det. Det er ikke det spor vanskelig å fornemme den samme fremmedgjortheten som siger nedover den frustrerte sysselmannsbetjenten som en evigvarende sluddbyge. En annen ting er at Knut Fjeld er en politimann som ikke trives i en påtvunget etterforskerrolle. Dermed gjør han dumme feil, han tabber seg ut og går på fylla, han oppfører seg akkurat slik russerne vil. Men han er en stabeis, og han har rett til å utøve politimyndighet. Han er en dust, men en ok dust.
Monika Kristensen har gjennom fire kriminalromaner fra vår arktiske utpost vist at hun behersker sjangeren til fulle, og hun har en annerledeshet som skiller henne fra den jevne krimmasse. Kunnskapsrik, artig og interessant krim, om det går an å si det slik. Uten å røpe for mye får vi håpe Knut Fjeld får varmen i seg igjen.
KOMMENTARER Våre regler