Autorisert og nyansert

Hva er en uautorisert biografi? En leser som forbinder dette med et portrett som utgis mot objektets ønske og vilje, vil unektelig bli noe forvirret etter å ha lest «Sponheim uautorisert» av Olav Garvik og Olav Kobbeltveit. Forfatterne sier jo at «i haust sat vi saman med han i mange timar og pumpa han for opplysningar og vurderingar».

At andre også er blitt spurt og at fremstillingen viser mannens negative såvel som positive sider, er neppe en tilstrekkelig betingelse for at en biografi er uautorisert. Slikt avhenger ikke bare av forfatterne, men i høy grad av hva Sponheim selv mener. Min (og forfatternes?) kjennskap til mannen skulle neppe tilsi at han vil fravike sin ufravikelige tro på og praktisering av offentlig åpenhet også hva angår biografier om ham selv.

Det tør derfor være en bortimot umulig oppgave å skrive en uautorisert biografi om Lars Sponheim, med mindre man skulle mene at enhver menneskeskildring som ikke er panegyrisk er definisjonen på «uautorisert».

AT SPONHEIM ER en Stor Mann såvel i bokstavelig såvel som i overført betydning, bør være hevet over tvil. At store menn også kan kaste skygger rundt seg, fremgår tydelig av denne biografien. Politiske ledere vil ofte kunne være skarpe i sin omtale av andre politiske aktører - og sauebonden fra Hardanger er intet unntak.

Hans utålmodighet med det min sunnhordlandske morfar kalte «toskaskap», har stundom gitt ham merkelappen arrogant. Men som en annen sunnhordlending, Inge Lønning, engang sa til meg - det finnes to typer arroganse: Den berettigede og den uberettigede. Han burde vite hva han snakket om! Biografien viser at Store Lars nok kunne være smålig i ord, særlig mot sine egne, men han var sjelden smålig i gjerning.

Odd Einar Dørum og Olaf H. Thommessen fikk begge føle ordenes piskesnert fra sin partileder. Men Dørum fikk blomstre i to statsrådsposter, og da verden forlot Thommessen ved hans sykdom, skaffet Sponheim ham økonomisk utkomme.

BIOGRAFIEN ER NOE PREGET av at forfatterne har arbeidet under et visst tidspress. Ikke at den er dårlig skrevet. Garvik og Kobbeltveit kan sitt fag som ordsnekkere. Likevel har de fleste kapitler utover i boken form av regulær politisk kommentar og reportasje, mens de første kapitlene er mer originale og gjennomarbeidede. Jeg humret meg gjennom kapittelet om Sponheims politiske oppvekstmiljø i Halden, og tok meg i å gapskratte over skildringen av Vandringen til Stortinget i 1993.

Den selvbiografiske skildringen om forholdet mellom Venstre og den politiske redaksjon i Bergens Tidende - av Oddmund Søilen betegnet som «Sponheimen» - er også ubetalelig. Et bilde av et eldre, fraseparert ektepar stiger frem, der de to likevel ikke kan få nok av hverandre og ofte havner til sengs mens de benekter ethvert rykte om nytt giftermål.

Men skulle en av dem havne på sotteseng, vil den andre bli svært så sorgtung. Denne biografien er muligens del av en slik sorgprosess?

EN POLITISK BIOGRAFI om en nasjonal partileder må nødvendigvis handle mye om det politiske spill i hovedstaden. Likevel har det lyktes forfatterne å trekke inn betydningen av Sponheims valgkrets i Hordaland. Dette perspektivet er befriende i et land som blir stadig mer sentralisert.

Men om forfatterne har husket dette perspektivet, er det fare for at de kan ha rett i at deres objekt glemte det i sin siste valgkamp. Men selv om en biografi vanskelig kan prøve å forklare annet enn hvorfor det gikk som det gikk, kan jeg ikke fri meg fra en observasjon om hvor knapp den rød-grønne seieren ble i 2009. Hva ville skjedd om Venstre hadde fått en tiendedels prosent mer, og Aps fremgang hadde vært marginalt mindre?

Sponheims plass i den alternative historien kunne ha blitt helt sentral, og hoveddelen av hans biografi kunne ha begynt og ikke sluttet med en fisketur på Finse.

Som det nå er, kan vi muligens få en fargerik fylkesmann som bidrar til å kaste lys inn i mørklagte beslutningsrom og som vil plage sentrum med Vestlandets viktighet. En Willoch vest for Langfjellene.

_{FRANK AAREBROT}

Er du enig med vår anmelder? Si din mening her: