Alias Smith & Oates

Den store og ekstremt produktive forfatteren Joyce Carol Oates har i sin øvrige eksistens – hvordan hun har fått tid til den, er et mysterium – båret navnet Joyce Smith, etter at hun giftet seg med Raymond (Ray) Smith i 1961. I boken ”En enkes fortelling” møtes disse to sidene av samme kvinne i en sørgende enkes skikkelse, etter at Ray døde av lungebetennelse med påfølgende komplikasjoner i februar 2008.

Boken inneholder enkens tanker, lagt frem i umiddelbar ærlighet, hennes omfattende epost-korrespondanse med den mer eller mindre empatiske omverdenen, kondolansekort, brev, rapporter fra forfatteroppdrag samt tilbakeblikk på et harmonisk ekteskap og et livsløp med både dramatikk og idyll. Samlet viser det leseren en særdeles skrivefør og reflektert skribent, men også at et menneskes forståelse av seg selv og tilværelsen til syvende og sist er en serie essensielle banaliteter. Oates innser dette selv, hun skriver om sine irrasjonelle følelser overfor den avdøde og sine ikke utelukkende sympatiske oppfatninger av bekjentskapskretsen, men hun ser heldigvis sin egen posisjon i dette, der hennes fornemmelser av og til presenteres som sensasjoner.

Det slående ved hennes reaksjoner er deres alminnelighet; tross sin inngående kjennskap til det ypperste av menneskers tenkning om liv og død, framstår dette ualminnelig kloke mennesket som totalt uforberedt når hun rammes av ektemannens bortgang. Men nettopp denne alminneligheten og hjelpeløsheten gjør teksten imøtekommende, og det er grunn til å tro at mange i samme situasjon som Oates vil finne god støtte i denne boken, hvis de da ikke ergrer seg grønne over forfatterens fremstilling av sine helt ordinære erfaringer som unike.

Boken har også mange andre kvaliteter, blant annet en vakker skildring av et nesten perfekt ekteskap, uplettet av avkom. Enda Ray var litterat og tidsskriftredaktør, leste han ikke Oates’ skjønnlitterære produksjon, slik levde Miss Oates utenfor ekteskapet mellom Mr. og Mrs. Smith. De to brukte ikke hverandre opp, de bevarte en viss sjenanse i sin dype kjærlighet, men Oates må likevel, etter 47 års samliv, spørre seg om hun egentlig kjente Ray, og om han kjente henne.

Den beleste forfatteren krydrer teksten med relevante sitater, blant annet dette, av William James: Vi har like mange personligheter som det er mennesker som kjenner oss. Oates tilføyer: Vi har ingen personlighet med mindre det er noen som kjenner oss. Mer kyniske mennesker vil kanskje tvert imot hevde at vi bare har personlighet når vi er alene. For øvrig er vi en sum av sitater, forstillelse, beregning, hensyn, hat, tilpasning og kjærlighet.

Uansett: Det er en fin bok Oates har skrevet, selv om den ikke har litterær tyngde. Teksten har likevel verdi, som et anskuelig kart over sorgens svarte landskap og en utførlig protokoll over alminnelighetens uhyggelige og ofte usynlige dramatikk, men på side 447 antydes så vidt noe som kontrasterer med bokens egentlige forsett, portrettet av den knuste enken (mer enn av den avdøde mannen). Man må søke utenfor bokverket for å oppklare dette, men faktum er at Oates møtte en ny mann et halvt år etter Rays død, og giftet seg med ham i 2009.

Er du enig med vår anmelder?