Å leve med tomheten

«JAG TROR PÅ köttets lust och på själens obotliga ensamhet».

Sitatet er fra Hjalmar Söderberg, og det er vanskelig helt å fri seg fra den svenske dikterens ord i møte med sveitsiske Peter Stamms (f. 1963) to prisbelønte romaner som begge foreligger på norsk først nå. De er korte, stilistisk knappe og tilbakeholdne, men tematisk gjennomsyres de av en eksistensiell følelse av tomhet, av fremmedgjøring i forhold til tid, omgivelser og andre mennesker. En mental berøringsangst som hegnes elegant om i språk og stil.

«Det er på en dag som denne her, litt senere, litt før, at alt begynner på nytt, at alt begynner, at alt fortsetter som før». Sitatet fra den franske forfatteren George Perec innleder «På en dag som denne» (2006) og signaliserer hovedpersonens melankolsk distanserte livsanskuelse. Ganske tragisk egentlig, hvis ikke forfatterens lakoniske stil og beskrivelsen av tilsynelatende uvesentlige detaljer hadde evnet å fremkalle en latter, en undring og slags forståelse av hvordan man bøter livsleden. Hvordan man lever med den. Litteraturen, kunsten er løsenet.

HOVEDPERSONEN Andreas får sitt betraktende rutinelammede liv med jobb, metro og elskerinne, (métro, boulout, dodot) forandret, en helt alminnelig dag. Han er lærer, fra Sveits, bosatt i Paris, og en rutinesjekk hos legen gir en diagnose som vekker ham fra det følelsesmessig distanserte livet han lever. Han sier opp jobben, selger leiligheten og reiser tilbake til Sveits for å finne henne han engang møtte på et språkkurs.

Språket, det dagligdagse repetive, og språkkurset fra den gang, utsier langt mer om livets meningsløshet enn noe annet. Språket, når det ribbes for mening, skaper tid - og tid skaper dermed en slags mening i et absurd univers der ingenting betyr noe. Slik det gjør hos Samuel Beckett, slik det gjør hos Eugène Ionesco: Ionescos språkkursbabbel i «Den skallede sangerinnen» (1950), og språkets tidskapende meningsløshet i «Mens vi venter på Godot» (1953). På samme måte er det leksikalske språket fylt med mening og poesi: «Kysse - to mennesker trykker leppene mot hverandre».

«Underfundige» blir Peter Stamms kjærlighetshistorier kalt. Kloke, rike, subtile sier jeg, fordi de beskriver kjærligheten og livets meningsløshet ned på et mikronivå.

I DEBUTROMANEN «Agnes» (1998) forteller Peter Stamm en vakker kjærlighetshistorie med dødelig utgang. Som i «På en dag som denne» er den navnløse fortell-eren forfatter, fra Sveits og fremmed i et annet land. I Chicago. I skjønnlitterær skrivetørke holder han på med en bok om ameri-kanske luksustogvogner (Pullman) da han møter den tyve år yngre Agnes på biblioteket. Hun spiller Cello og forsker på krystallgitrenes symmetrier - og ikke så mye mer. En tilsynelatende banal kjærlighetshistorie som tar en fatal og tankevekkende vending når Agnes ber ham skrive om henne, om forholdet deres. Fiksjonen tar over for virkeligheten.

Med to gode oversettelser i samme bokhøst er endelig Peter Stamm introdusert for norske lesere.

^{ANNE SCHÄFFER}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.