Å drukne i mørket

Under lesningen av Sæterbakkens siste roman, mintes jeg Robert Rodriguez’ "From Dusk Till Dawn", som er to filmer i ett: Fra å ha åpnet som et realistisk gisseldrama, går den plutselig berserk og forvandler seg til et blodsprutende vampyrorama.

Sæterbakkens roman er, frem til side 132, en virkelighetstro samlivsroman som skildrer veien fra lykke til den verst tenkelige ulykken: å miste et barn. Deretter blir den, vel, noe ganske annet.

For å ta begynnelsen først: Sæterbakken forteller historien om Karl og Eva, som elsker hverandre, har to barn, og lever lykkelig sammen. En dag forteller Eva at en venninne av henne nylig har oppdaget at hun er blitt bedratt utallige ganger av sin ektemann.

Dette får Eva til å spørre Karl hva han tror om fremtiden til deres eget forhold. Han oppfatter dette som en invitasjon til å komme med tilståelser, men innser at han ikke har noe som helst å innrømme: ikke en eneste uanstendig samtale, ingenting. Dette var nettopp problemet til Evas bedratte venninne: At hun ikke selv hadde noen avsløringer å komme med overfor den troløse mannen, og at hennes liv dermed ikke bare var ødelagt, men også bortkastet.

Sæterbakken antyder at dette kan ha fungert som en slags motivasjon for Karls senere utroskap: tanken er uansett plantet i ham som en fristelse. Dramaet som følger er overbevisende fremstilt – særlig trasig er det kanskje at Karls utroskap ikke er forårsaket av manglende kjærlighet til ektefellen, men er et resultat av tilfeldigheter.

Etter at forholdet til elskerinnen har surnet, vender Karl tilbake til familien, noe som blir en knugende tilværelse. Samlivet lar seg ikke reparere, og etter at sønnen kjører seg i hjel med familiebilen, veller Evas hat ukontrollert frem. Som svar på hans bunnløse sorg, sier hun blant annet dette: "Hvis du skal være så jævla trist, så ring til henne og få henne til å trøste deg!" Skildringene av denne krisen er like urovekkende som den er nådeløse. Ektefellene er nå kommet til veis ende, men romanen fortsetter.

I bokens andre halvdel kaster Sæterbakken virkelighetssansen på båten i jakten på den ultimate gru. Karl vandrer ørkesløst rundt i Europa uten noe annet mål enn kanskje å finne et sagnomsust hus i Bratislava hvor man etter sigende kan konfrontere sitt verste mareritt.

Det er forståelig at forfatteren tar seg tid til å venne leseren til et nytt og mindre realistisk romanunivers, men det må likevel sies at hele den delen som har tittelen «Weinachtstadt» fremstår som overflødig. Vi får en nokså intetsigende versjon av «han møter henne», før romanen selv går lei av dette sidesporet, og sender sin hovedperson til Slovakia.

Det alluderes i bokens avsluttende partier til en rekke romaner og filmer; blant annet (tror jeg) Novalis, Hesse, Orwell, Tarkovskij og Harold Damis’ "Groundhog Day". Disse referansene inngår alle i forsøket på å mane frem en metafysisk uhygge, og lenge trodde jeg dette var dømt til å ende bums i bakken, men så feil kan man ta: For idet romanen entrer det huset du vet i Bratislava, er det virkelig som om hele leseropplevelsen hylles inn i natt. Du vet ikke riktig hva som foregår, men du kjenner det i ryggen som en uro.

Er du enig med våre anmelder?