«Menn i mørket» er en klassiker i krigslitteraturen, den skiller seg fra alt annet vi leser. Så den tåler gjensyn, etter den første gang kom i 1947, og igjen i 1987. Forordet er forandret, men den knallharde historien, det røffe språket og den tidstypiske stilen er beholdt.
«Menn i mørket» handler først og fremst om hovedpersonen Asbjørn Sunde og hans personlige opplevelser. Både under den spanske borgerkrigen (1936-39) og ved hans innsats som leder for «Osvaldgruppen» i okkupasjonens Norge. Men den handler også om den delen av motstandsbevegelsen som mer eller mindre ble glemt etter krigen: Kommunistene, vanlige arbeidsfolk som ikke fikk status og posisjoner i samfunnet da gjenreisningen startet.
Der Max Manus, Gunnar Sønsteby, Jens Chr. Hauge og de andre på den rette siden ble ikoner og nasjonalhelter, ble kommunistene mistrodd, miskjent og mistenkt for å gå Sovjets ærend under den kalde krigen.
Asbjørn Sunde selv ble i 1954 dømt til åtte års fengsel som spion, i det ettertiden har karakterisert som en farseaktig rettssak.
I etterkant av Manus-filmen, og den nye interesse den har skapt for motstanden mot tyskerne, er det nyttig å lese «Menn i mørket». For her er ingen helter, ingen glorie eller romantikk. Det er død og elendighet, slit, svik og på mange måter et helvete for dem som deltok.
Språket er fascinerende, det er tydelig at Sunde har lest mange Knut Gribb og Jonas Fjeld-fortellinger på 1930-tallet. For her er korthogde setninger, enkle bilder og bråkjekke kommentarer om fiender og venner. Hadde ikke dette vært en sann historie, kunne vi trodd «Menn i mørket» var fiksjon. Men det er den langt fra. Sabotasjeaksjonene og de mange arrestasjonene og henrettelsene i etterkant, fant sted i Norge.
Lars Borgersruds forord setter boken og Sunde inn i et litt annet perspektiv enn det forfatteren gjorde i sin tid. Blant annet forteller han om alt det Asbjørn Sunde ikke ville, eller kunne, fortelle om sin nære kontakt til Sovjet og deres interesser.
TERJE VALESTRAND
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
