«Er det viktigere at elevene presterer på de nasjonale prøvene slik at Norge stiger på den internasjonale rankingen enn at de kan bruke matematikk aktivt i meningsfulle sammenhenger?»
Ødegaard spør for selv å svare, og svaret er et tydelig og velbegrunnet nei. Derimot stiller han opp en visjon om et matematikkfag som griper inn i - og som har relevans for - elevens liv og hverdag. Over knappe hundre og femti sider, rike på illustrasjoner og med en mengde eksempler, ser han seg på sporet av et matematikkfag som kan gi innsikt og bli til redskap for å forstå og stille seg kritisk til samfunnet rundt seg.
Hindringen for en slik utvikling ser forfatteren i et matematikkfag som på vesentlige områder har overlevd den gamle realskolens mekaniske puggemetodikk. Stikkord for denne er en automatisert formeldyrking hvor eleven blir satt til å løse et stort antall like oppgaver etter et bestemt mønster. Man lærer for eksempel at minus og minus gir pluss, men ikke hvorfor.
Resultatet er for Ødegaard at matematikk er blitt en slags gymtime hvor oppgaveløsning blir til en serie av fremmedgjørende matematiske «situps» (for å låne en av forfatterens mange treffende formuleringer).
Denne typen «gymtimematematikk» kaller Ødegaard en slags arvesynd i norsk skoleverk, et fenomen som overlever reform etter reform, og som ikke minst har fått komme til uttrykk gjennom det såkalte Kunnskapsløftet - selve styringsnøkkelen for dagens norske skole. Et hederlig unntak (og samtidig en forspilt mulighet) øyner Ødegaard i «Læreplanen av 1997» (L-97).
Inspirert blant annet av den amerikanske pedagogen og filosofen John Dewey, åpnet man her for å bringe matematikkfaget tettere på elevens liv og interesseområder, og tilegne seg matematiske begreper ut fra personlige erfaringer, mål og ønsker. Imidlertid var et hovedproblem da, som i de reformene som fulgte, at lærebøker og eksamensoppgaver ble hengende igjen i fortidens modeller.
Og dette er et problem som synes å gjenta seg: Mens det ivrig reformeres på den ene siden, repeteres fremdeles realfagsskolens «situps» på den andre.
Ødegaard har skrevet en lettlest, engasjerende bok. Godt rotfestet i forfatterens egen lærerpraksis fremstår dette som et høyst relevant bidrag - ikke bare for dagens og morgendagens lærere, kanskje enda mer for foreldre, for alle de som ser skolepolitikk som vesentlig, og ikke minst for reformvillige politikere.
TRINE THOM MOE
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
