Bergens Tidende

• Liten skriftstørrelse
• Mellomstor skriftstørrelse
• Stor skriftstørrelse

Den danske forfatteren Kenneth Bøgh Andersen skriver fantasy for barn og unge. De fleste fortellingene hans er av det mørkere slaget, men boken som nå er oversatt til norsk, er en harselas over superheltsjangeren. Her får vi action og komikk, godt hjulpet av tegneseriestripene til illustratør Erik Petri.

«Antboy. Pissemaurbittet» er dessuten underholdning med mening. Denne første boken i den pågående serien minner mye om en annen dansk barnebok: Ole Lund Kirkegaards «Gummi-Tarzan». Det handler om et mobbeoffer som på magisk vis slår tilbake, fortalt med humor og illustrert med tegneseriefigurer. «Gummi-Tarzan» åpnet med at Ivan fikk buksevann, «Pissemaurbittet» åpner med at Terror-Tvillingene Mark og Allan binder Pelle fast til jentedoen i gymgarderoben. Der sitter han med rumpen bar og venter skrekkslagen på å bli oppdaget av et kobbel med fnisende jenter.

Kirkegaard lot Ivan treffe en heks, og alt han ønsket seg gikk i oppfyllelse en hel dag. Pelle blir permanent forvandlet til superhelten Antboy når en pissemaur biter ham i hånden. Han får alle maurens egenskaper, og mauren har faktisk en hel rekke superkrefter når Pelle bare tenker etter. «Hele mitt liv hadde jeg følt meg som en pissemaur. Hele mitt liv hadde jeg blitt tråkket på av store, skitne støvler og skrapt mot fortauskanten, knust både inni og utenpå. Men nå… Nå som jeg - i virkelig bokstavelig forstand -varen pissemaur, følte jeg meg for første gang ikke som en lenger.»

På den ene siden er både Antboy og Gummi-Tarzan komiske figurer. Vi ler av dem og med dem. Samtidig er det et alvor under latteren. Selv om leseren kanskje ikke tenker over det i øyeblikket, sitter man igjen med en forståelse av mobbeofferets hverdag. En hverdag som kan fortone seg som kamp på liv og død.

Øystein Rosse har oversatt boken fra dansk til norsk. Det som er lett og muntlig dansk, blir fort konservativt og stivt bokmål, og Rosse har ikke tatt tilstrekkelig hensyn til dette. Men det er bare en skjønnhetsflekk. Historien om Pelle er engasjerende nok til at leseren ikke savner den muntlige språkføringen.

_{PETRA J. HELGESEN}

Er du enig med vår anmelder? Si din mening her: